Bare til deg!

Jeg husker fortsatt første gangen jeg snakket med deg på msn. Det er jo helt latterlig, for det er en evighet siden. Men jeg husker altså både hvor glad jeg ble da du pirka borti meg, og ikke minst hvor lett det var å prate med deg. Akkurat da våget jeg tro at du kanskje likte meg like godt som jeg likte deg.

Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.

Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.

Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?

For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.

Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.

Fine flokken!