tirsdag 18. mai 2010

Åpent brev til en ung mann

Brev er faktisk det eneste som funker for deg akkurat nå, så da blir det sånn. Printa ut, putta i konvolutt, sendt avgårde med frimerke og alt. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg.

Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.

I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.

Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.

Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.

Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.

Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.

3 kommentarer:

Ingrid sa...

Rørt, på mange måter, sitter jeg her og håper han leser og lytter og LYKKES!

Tiny sa...

Bælje!

Anonym sa...

Fantastisk skrevet, Beathe! Kos deg med sol i dag =)

Hege