Litt om deg..

Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.

Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.

Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.

Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.

Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.

Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.

Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.

For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..

Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.