En slags balanse

Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find

Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line


Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.

Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.

Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.

Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.

Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.

Men..

Ja, for dette var selvsagt ikke alt.

I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.

Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.

Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.

For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..