Små dype spor

Du er så underlig til stede i livet mitt. Enda jeg ikke kjenner deg. Eller har truffet deg. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å gjøre det. Allikevel er du under huden min.

Jeg ønsket å hate deg. Tro meg, jeg har prøvd. Det var ikke vondt ment, men du var en påminnelse om en av de verste opplevelsene jeg noensinne har gjennomgått. Det var enkelt å overføre hatet til deg. Det ga meg noe mer håndfast å hate. Ikke en opplevelse, men et konkret objekt. Så jeg hatet. Deg, de rundt deg, hele pakka.

Det varte ikke mer enn to dager, så gikk hatet over i sorg. Nok en gang var det den gamle opplevelsen jeg sørget over, ikke deg. Men du rev skorpene av såret mitt, og brakte enormt mye tristhet inn i livet mitt. Igjen. Smerten ble på en måte helt fersk da jeg skjønte at det ikke lenger var til å unngå. At du var uungåelig.

Man velger sin vei selv. Jeg kunne valgt å henge igjen i hatet og sorgen. Jeg kunne valgt å gjøre deg til symbolet på alt som er vanskelig i mitt liv. Det ville ikke vært hverken riktig eller rettferdig. Ikke mot deg. Ikke mot meg. Vi kunne aldri hatt det sånn.

Jeg kjenner fremdeles en viss sorg ved tanken på deg. Eller kanskje snarere et vemod. For jeg blir aldri en del av ditt liv. Til tross for at du har vært en viktig brikke i mitt. Du har vist meg veien til fred i sjelen. Jeg skulle så gjerne satt mine spor i ditt liv også. Om ikke annet vært et blaff av godhet en dag du virkelig trengte det. For du kommer til å trenger det.

Det er mange som elsker deg betingelsesløst. Jeg unner deg den kjærligheten av hele mitt hjerte. Uskyldsren. Helt uten krav eller forventninger. Nå skal du formes av kjærligheten rundt deg, og jeg er overbevist om at det må ende med godhet.

Kanskje våre stier en gang krysser hverandre. Kanskje jeg en gang kan få føle fysisk nærhet til deg. Kanskje jeg en gang kan se deg inn i øynene, og se at du forstår. At du var verdt alt, og enda litt.

Lykke til, lille venn.