365

Tre hundre og sekstifem. Tre hundre og sekstifem dager. Ett år. Bare ett eneste år, av et langt liv. Samtidig en så stor del av livet, at det er vanskelig å fatte.

For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.

Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.

Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.

Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.