Ja, jeg sitter her med en følelse av at det mangler en bit.
Først trodde jeg det var du som hadde tatt en bit av hjertet mitt med deg da du dro. Jeg trodde du hadde kastet biten du fikk låne, og at den nå var tapt for alltid. Jeg trodde virkelig aldri såret du lagde skulle la seg reparere. Så viste det seg at jeg tok feil. Du hadde levert biten tilbake, og det var ikke lenger noen grunn til å gi deg skylden.
Så trodde jeg det var skatten jeg selv valgte å gi fra meg. At det var den som utgjorde den manglende biten. I sånne tilfeller har man ingen andre å skylde på enn seg selv. Så jeg tillot ikke meg selv noe som helst. Jeg unnet meg ikke å løfte hodet. Jeg gråt og gråt over den manglende biten, og sorgen ble ekstra tung fordi jeg hadde påført meg den selv. Men så var det ikke sånn heller. For skatten ble aldri en bit. Den vil for alltid være en skatt jeg har i hjertet mitt. Det hjertet du ikke stjal en bit av.
Med blikket vendt innover, tenkte jeg så at jeg selv var det som manglet. Jeg lette febrilsk etter fotfeste, og tenkte at jeg måtte ha mistet meg selv på ferden. Det ville jo ikke vært så forunderlig. Ingen kan være alt, og når man prøver allikevel, så er det fort gjort å miste en bit. Så en kveld, i sterkt måneskinn og skarp vinterluft, kjente jeg at jeg nok en gang var meg. Jeg vendte blikket utover, og dermed var det ikke lenger jeg som manglet.
Noen ganger har man kanskje flere biter enn man strengt tatt føler behov for? Av og til sitter man med en bestemt følelse av at akkurat den biten ikke passer inn. Eller at en bestemt bit man er veldig glad i, ikke helt finner plassen sin. Så da snur man den, og prøver igjen. Man flytter kanskje på noen av de mer etablerte bitene, for å se om man ikke kan få denne ene spesielle til å trives i akkurat ens eget bilde.
Jeg er trygg og glad. Jeg stoler på egne følelser og beslutninger. Jeg vet at jeg ikke lar meg knekke. Jeg har ikke lenger behov for å beskue egen navle i dagevis. Jeg vet hva jeg savner, og er takknemlig for det jeg har. Jeg prøver å ikke miste deg, mens jeg sakte lar deg gå. Jeg kan smile til månen fra sengekanten.
Og det er kanskje ikke med livet, som med andre puslespill, at man får alle bitene utdelt samtidig? Men akkurat nå sitter jeg altså her med en følelse av at det mangler en bit. Og godt er det, hvis ikke ville jo bildet vært komplett. Jeg tror sannelig den biten kan være verdt å lete etter.
4 kommentarer:
Det er litt som å finne noe veldig fint, veldig sært, veldig DEG på loppemarked. Man kjøper det og tar det med hjem og innser sakte, men sikkert at alt det andre man har ikke passer til denne nye biten. Hvor mye skal man da bytte ut? Skal man bygge en helt ny stue rundt dette nye, fordi det har en helt egen klang, et helt eget skjær som man ikke vil være foruten? Eller skal man innse at loppemarked kanskje er det beste stedet for slike særheter?
Ja, beklager at jeg babler i bloggen din. Jeg skulle visst bare si noe om at man kan ha et ganske fint bilde selv om man mangler en bit eller har en bit til overs.
Noe sånne lopper, de tar seg liksom til rette. Mens andre lopper, de ønsker seg nok helst tilbake til markedet. Sist jeg skaffet meg en loppe, så viste det seg at den nok ikke var helt det stua mi trengte allikevel. Men den ga meg en sånn utrolig god følelse, så jeg nekter å gi slipp på den. Nå har jeg den i skapet. Det er ingen som ser den, og jeg tror knapt den vet at den står der selv. Men det gjør den. Og jeg kan ta den fram, og la den gi meg en god følelse innimellom. Jeg må bare huske på å sette den inn i skapet igjen. For den trives ikke midt i stua mi. Og innerst inne vet jeg jo at jeg ikke hadde likt å ha den der 24/7 heller.
Ufattelig vakker tekst som jeg kjenner meg utrolig mye igjen i. Takk for den, Beathe.
Legg inn en kommentar