En onsdag på landet

Jeg er syk. Skikkelig dårlig, skal jeg bare ha sagt. Og jeg kan liksom ikke få de hippe trendy sykdommene som andre folk skryter av. Neida. Bea har skarlagensfeber.

Det begynte en kveld, med vond hals og litt feber. Så fulgte en natt ut fra villeste helvete, med mye feber. Neste dag slett ikke bra, og dagen etter der skjønte jeg at jeg måtte til legen. Så vi entrer historien onsdag morgen.

Ungene er påkledd, og det er på tide å spurte til bilen. Det er slapsete føre, jeg er våt på beina lenge før bilen, men unngår å få et digert takras i hodet. Seksåring levert på skolen i tide, treåring vinker fornøyd når jeg forlater ham i barnehagen. Kjapp tur innom jobben, for å skaffe vikar, og så hjem. Det er halvannen time til legetimen, så jeg rekker en tekopp på sofaen. Trodde jeg. Omtrent 150 meter før innkjørselen, bestemmer lille blå legobil seg for å svinge brått til høyre. Fint det, hvis det hadde vært 150 meter senere, men enn så lenge går faktisk veien rett fram. Der stopper vi brått, litt sånn på tvers, med forhjula godt uti snøfonna. Andre folk ville ring NAF eller Viking, eller hva de nå enn heter alle sammen. Jeg gjør ikke det. Jeg forlater bilen, og på vei hjem sender jeg en sms til Annie. Den eneste i hele vide verden som vet like lite om biler som meg. Jeg takler visst ikke å innrømme at jeg ikke får til ting. Påstås det.

Te på sofaen, jeg venter på Annie. Når hun og gullbilen ankommer, tar vi med oss snøskuffa og skal grave fram lille blå. Det går ikke. Så da setter vi ut varseltrekanten og drar igjen. Igjen; andre ville kanskje ringt NAF. Ikke vi. Vi kjører meg til legen.

Legen konstanterer streptokokker, og jeg får resept. Annie henter meg, vi kommer oss på apoteket, og jeg fraktes hjem. Lille blå står fortsatt 150 meter borti veien. Det overser vi glatt. Jeg legger meg på sofaen, Annie drar på lidl for å huske hva hun skulle ha der.

Så blir jeg altså så vanvittig stiv i nakken, og får et merkelig utslett. Inne på Lukket avdeling er det folk med medisisk bakgrunn, så jeg hyler etter hjelp. De roper tilbake om hjernehinnebetennelse, og jeg må innrømme at jeg nærmer meg panikk. Det er ikke alltid like praktisk å bo alene. Noen ganger skulle man hatt folk som kunne observere. Jeg snakker med legekontordamen, får lov til å sove en halvtime, og får beroligende ord fra en av legene på Lukket avdeling. En liten dupp gjør underverker for nakken, så alle innser at jeg neppe skal dø denne onsdagen.

Så banker det på døra. Jeg bor langt ute på landet. Det skjer ikke ofte. Der står bonden jeg leier hos, og lurer på om han skal dra lille blå hjem med traktoren. Bilen ja, den hadde jeg glemt! Pent og pyntelig blir legobilen min trukket opp fra grøfta, og plassert trygt på plassen sin på tunet. Ja, så løste det seg helt fint. Ringe NAF du, liksom.

Nå som jeg har bilen vel hjemme igjen, og ikke lenger skal dø av hjernehinnebetennelse, er det bare å ligge på vent til ungene kommer hjem. Ja, de blir selvsagt hentet av Annie, som tar ansvar når andre svikter. Jeg sovner på sofaen, men våkner stadig av en merkelig lyd. Dupper av, og der var den igjen. Dette var jo fryktelig irriterende, men det er vel helst noe snø som seiler ned fra taket. Jeg dupper av, og våkner igjen. Det er meg. Det er jeg som lager lyden. Jeg har så hovne mandler at jeg snorker høyt nok til vekke meg selv. Man kan jo ikke annet enn å være glad man ikke deler soverom med folk, sånn på permanent basis. Den samme gleden kjente jeg forøvrig da jeg forrige natta var nitrist fordi sauen min var død. Ja, jeg blir litt fantasifull av feber, jeg gjør det.

Men i all verden, hva er dette? Mer utslett? Enda rødere? Og nuppete underarmer? Halsen og ørene også? Er jeg i ferd med å bli en hummer? Neida, jeg har fått Skarlagensfeber. En forbanna barnesykdom! "Mest vanlig blant barn mellom to og ti år". Jeg prøver å tenke positivt. Jeg har jo følt meg gammel en stund, og kanskje dette er et tegn på at jeg fortsatt er ung. Rødere og rødere blir jeg. Og mer og mer vond blir halsen min. Ja, for det er jo gjerne sånn med sykdommer som helst oppstår hos barn, at de blir ikke noe mildere når de kaster seg over voksne.

Så her sitter jeg. Heldigvis med en ny diger tekopp. Ja, for det er temmelig begrenset hva man får i seg, når halsen er trang nok til at man våkner av egen snork. Så jeg sitter her, med tekoppen, rød som en hummer. Og jeg gleder meg sånn. Jeg gleder meg sånn til utslett og feber og vond hals er borte. For da flasser hudflakene av. Under beina og inni henda.

Passer fint det, for jeg reiser til Gran Canaria om en uke.