Det ser ut som hår

Jeg har et anstrengt forhold til hår. Hår på hodet liker jeg godt. Hår på kroppen kan jeg takle. Når håret er ute i verden på egen hånd, da kan jeg definitivt styre min begeistring. Hår i dusjen er virkelig noe av det mest motbydelige jeg vet. Hår på badegulvet. Hår som har samlet seg i børsten. Lange hår på noens genser. Ha meg frabedt, ganske enkelt. Ironisk nok røyter jeg som ei bikkje om våren. Altså, jeg røyter hele året. Like mye som ei bikkje røyter om våren. Dere henger med, ja? Det dreier seg altså om hår.

Min mor har hatt brystkreft. Hun ble operert i mai, og begynte med cellegift i juli. Nå er det viktig å understreke at min mor aldri har vært noen kreftpasient. Jeg bare nevner det, tilfelle hun skulle dukke opp her en dag. Min mor hadde kreft i kun kort tid, og skulle på ingen måte anses som noen pasient. Hun var ikke helt i form nei, men noen pasient var hun da langt i fra. Hun var imidlertid ikke særlig høy i hatten, den dagen vi dro avgårde for å kjøpe hår til henne. Det er viktig å ha sånt liggende klart til cellegiften gjør at ens eget hår fallet til gulvet. Og altså da inntar motbydelig form, i følge undetegnede.

En onsdag klokka 11, plukket jeg henne opp, og kjørte henne til et bedre strøk av Oslo. Man skulle shoppe hår, må vite, og sånt gjør man ikke på Tøyen. Jeg var definitivt ikke bedre til mote enn henne, og på vei til butikken bestemte jeg meg brått for å fortelle henne at jeg skulle flytte fra mannen min. Ja, herregud, noe skal man da snakke om mens man sitter sånn. Hårbutikken befant seg der den skulle, vi fikk parkert, og vi entret. Der var det mye hår! Det var som å komme inn i en eller annen skrekkfilm. Ja, for meg med det kompliserte forholdet til hår da. Hvite isoporhoder på rad og rekke, den ene med fjongere sveis enn den neste. En svært korrekt frue tok i mot oss, og fulgte oss inn i et prøverom. Der satt min mor seg ved speilet, og jeg fikk plass i et hjørne. Det var varmt der. Varmt og fullt av hår.

Fruen stappet min mors hode inn i en nylonstrømpe, og spurte hva hun kunne tenke seg. Så gikk hun for å hente noen frisyrer hun mente kunne passe. Min mor blomstret opp, og mente at dette gikk da riktig fint. Jeg svettet, og konsentrerte meg om å puste. Så mye hår. Kunstig hår. Ekkelt pasienthår. Fruen og mor prøvde den ene sveisen etter den andre. De snakket om sjateringer, rødtoner, og at den var varmere enn den. Jeg uttalte meg om fargen, og så var alt bestemt. Den modellen skulle hun ha. Så vandrer altså min mor ut i Bogstadveien. Med parykken på snei, for å "..se fargen i dagslys." Jeg var med, for noen måtte jo holde speilet. Håret ble dratt i og rettet på. Det ble betraktet fra alle vinkler. I sola, og i skyggen. Så tilbake til prøverommet. Der mente min mor at jeg måtte kjenne hvordan det var å ha den på. Nei takk! Virkelig ikke. "Men ta på den da, kjenn da!" Jeg nektet å kjenne. Straffen var selvsagt at dette døde dyret ble viftet med oppi fjeset mitt. Jeg ut av prøverommet. Min mor like bak. Viftende med sitt splitter nye hår. Fruen i butikken husker oss nok.

Fem måneder senere liker jeg fortsatt ikke min mors parykk. Hun derimot, har verdens mest naturlige forhold til den. Og hun kan mer enn gjerne fortelle at håret som såvidt har begynt å vokse ut under, ja det er helt grått. Og det vokser visst veldig ujevnt. Jeg husker at min farmor en gang la fra seg løstennene på bordet mens vi spiste julemiddag. Julaften i år ble det en del snakk om dette håret. Jeg spurte pent om vi ikke kunne ha fokus på maten, men neida. Min onkel ville gjerne se det nye håret. Det som vokser under parykken. Min mor drar parykken ti centimeter bakover, og viser fram noen grå fjoner. God jul. Og tusen takk for maten.

En dag vil min mor ha sitt eget hår igjen. Parykken vil kunne pakkes bort, og de grå fjonene har blitt en sveis fyldig nok til å farges brun igjen. Jeg kjenner at jeg er helt klar for den dagen. Jeg er også klar for den dagen da hår enten sitter på hodet, eller går i oppløsning. Dagen da ikke et hårstrå vil treffe gulvet i dusjen, fordi det slutter å eksistere når det løsner. Jeg føler at den dagen nok er bittelitt lenger unna..