Bea has a bad day

BLÆH!

Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.

For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.

Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.

Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.

Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.

Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.

Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.

Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.

Not in love..

Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.

Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.

Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.

Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.

Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.

Glemmer det aldri.

Confessional song

Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..

Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.

Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.

Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.

Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.

Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.

"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.

Note to self: Skru av radioen før du legger deg.

Bea på bussen

Jeg er smått nevrotisk. Elling og jeg, liksom. Heldigvis kjenner jeg en Kjell-Bjarne som får meg gjennom livet. På vårt skakkjørte vis. Av og til må jeg klare meg uten Kjell-Bjarne, og det er gjerne da det går litt på tverke. Jeg er en sånn som ber noen møte meg utenfor restauranten, fordi jeg hater å gå inn på steder alene. Jeg kan seriøst ikke fordra å reise meg opp, på en full kafe, gå over gulvet, og finne fram til do. Nå skal det sies at jeg selvsagt har tusen sperrer for å benytte meg av den slags også, men jeg kunne altså fint trengt en valium før jeg starter den milelange turen fra stolen min til doen. Og akkurat nå kjenner jeg at det nok må bli et eget innlegg, akkurat dette om mer eller mindre offentlige doer. Det blir virkelig for spesielt interesserte.

Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.

Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.

Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.

Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.

Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.

Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.

I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.

Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?

Kjært barn har mange navn

I min verden har vel strengt tatt alle mange navn. Eller, som et minimum, et annet enn det de fikk av sitt opphav i sin tid. Men joda, det kan nok stemme at de jeg er mest glad i, har aller flest. Det blir bare sånn. Jeg lirer av meg et eller annet, og så henger det seg fast. Det kan være en variant av det faktiske navnet, eller noe som ikke har noen åpenbar forklaring i det hele tatt. Og bare for å ha sagt det; jeg har enda til gode å treffe Mr. Big, så de av dere som allerede nå håper på en avsløring der - den kommer ikke.

Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.

Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.

Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!

Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.

Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.

Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.

Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.

Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.

Hvem sa jeg var gal?

Bare til deg!

Jeg husker fortsatt første gangen jeg snakket med deg på msn. Det er jo helt latterlig, for det er en evighet siden. Men jeg husker altså både hvor glad jeg ble da du pirka borti meg, og ikke minst hvor lett det var å prate med deg. Akkurat da våget jeg tro at du kanskje likte meg like godt som jeg likte deg.

Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.

Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.

Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?

For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.

Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.

Fine flokken!

Du skal ikke tro du er noe..

Jo, det er akkurat det du skal. For hvis ikke du tror du er noe, hvordan skal andre kunne tro det da? Og hvem har vel brukt for en som ikke er noe? Nei, så tro du er noe. Og gjør det med overbevisning. Om ikke annet, så for å overbevise deg selv.

Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.

Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.

Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.

Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!

Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.

Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.