fredag 25. mai 2012

Nede på bunnen i det mørke Nav, del 2

46 timer etter fristen Nav selv har satt for å kontakte brukerne sine, ringte de meg. Det begynte bra. Ragnhild het hun, og spurte med mild og blid stemme hva hun kunne hjelpe meg med.

Så da begynte jeg, litt fomlende og forsiktig, å fortelle denne Ragnhild hva hun kunne hjelpe meg med. Jeg fortalte at jeg har vært arbeidsledig og mottaker av dagpenger noen måneder. At det er gjort et vedtak om midlertidig stans av dagpengene mine i fire uker, etter at jeg ikke møtte til et halvannen times infomøte i regi av Nav. Og at jeg ikke helt kan se hvordan jeg skal få betalt husleia mi denne måneden. "Hva gjør jeg nå da?" spurte jeg spakt.

Da ble Ragnhild alt annet enn mild og blid i stemmen. Jeg kjente at det hogg til i magen da hun sa: Det er noe som heter å frasi seg muligheten til å være selvhjulpen. Det har du gjort, og da har du ikke krav på sosialhjelp. Så kommenterte hun at husleia mi er veldig høy, og sa at hvis jeg ikke har penger til mat, kan jeg komme innom for en samtale over helgen.

Jeg har altså frasagt meg muligheten til å være selvhjulpen? Joda, forsåvidt har jeg jo det. Ved å ikke lyve på meg en sykemelding, og ved å fastholde retten til et normalt liv, har jeg satt meg selv i dette kaoset helt på egenhånd.

Men kjære kjære Nav.
Kan dere ikke prøve å se meg da? Meg! Mennesket! Bea!
For det er jo nettopp å være selvhjulpen jeg ønsker mer enn noe annet. Det er derfor jeg gjør alt jeg kan for å finne en jobb som kan få meg ut av denne situasjonen. Tror dere den prosessen er enkel? Den er ikke det, skjønner dere. Det krever enormt med både energi og fokus å være en aktiv jobbsøker. Ikke aktiv som i "sender inn meldekortet hver fjortende dag, og venter på penger", for det krever ingenting. Men aktiv som i "oppsøker bedrifter, bemanningsbyråer og kontakter". Aktiv som i "bruker tid og krefter på å finne ut hva og hvor jeg egentlig vil". Aktiv som i "deltar på seks ukers jobbsøkerkurs, fordi det kan hjelpe meg å finne en god retning." Og nå, vet dere, nå er jeg inne i en veldig god prosess. Jeg kjenner med hele meg at jeg er på rett vei. Entusiasmen er tilbake, gløden er tilbake, og jeg har SÅ lyst til å fortsette i det sporet jeg er i akkurat nå.

Utfordringen blir jo da å beholde denne gløden, samtidig som jeg kjemper for å holde hodet over vannet. For det er ikke noe bra for jobbsøkeprosesssen min at jeg må bruke så mye energi på bekymringer som overhodet ikke hadde trengt å være der. Det er ikke det, skjønner dere. Jeg blir så sliten, oppgitt og lei meg av å skulle forklare og forsvare alt mulig for dere, bare for å få paragrafer og stivbeinte regelverk i retur. Jeg kommer ikke til å sulte ihjel. Jeg kommer ikke til å miste hjemmet mitt. For jeg har ikke tenkt til å la det skje. Men jeg kommer til å gråte en hel del mer enn vanlig. Ungene mine kommer til å nok en gang ha en mor som ikke helt orker å være til stede. Fordi jeg bruker energien min feil. Enda så inderlig jeg jobber for å prioritere dem foran alt dette andre.

Jeg vil klare meg selv! Jeg vil ikke være en del av dette nedverdigende og mistenkeliggjørende systemet. Jeg vil være selvhjulpen. Og helt ærlig Nav, er det virkelig jeg som har frasagt meg denne muligheten? Eller er det dere som er i ferd med å ta den fra meg?

Du skal aldri se ned på noen, med mindre det er for å bøye deg ned og hjelpe dem opp. Tenk litt på det, Ragnhild. Tenk litt på det.

1 kommentar:

Anonym sa...

Hjelpe meg! Jeg trodde det var systemet, og ikke enkeltpersonene det var noe galt med. Men det du beskriver her viser jo en total mangel på forståelse fra saksbehandleren din. Jeg blir eitrende forbanna av å lese sånt, og lurer på hvordan slike mennesker fungerer i sitt eget sosiale liv. Må ungene deres fylle ut søknadsskjema for matpakke kanskje?

En ting er i alle fall sikkert. Den umyndiggjøringen som de driver med er nedverdigende, og bidrar definitivt ikke til å få folk på beina igjen. Jeg håper du klarer å holde fast på verdigheten til tross for at NAV gjør så godt de kan for å rive den vekk.