onsdag 23. mai 2012

Nede på bunnen i det mørke Nav..



En iskald februardag skulle jeg vært på et informasjonsmøte hos Nav. Møtet varte i halvannen time, og informasjonen som ble gitt hadde jeg allerede fått. Da jeg fikk innkallelsen, en uke i forveien, hadde jeg planlagt og betalt for en tur til Helgelandskysten, der kusina mi skulle døpe yngstemann. Nav er veldig klare på at eneste gyldige fravær på sånne møter er jobb eller sykdom dokumentert av lege. De er minst like klare på at ugyldig fravær kan føre til midlertidig stans av dagpengene mine.

Så jeg visste hva jeg gjorde da jeg allikevel ikke deltok. Og jeg kan vel sånn sett bare takke meg selv. Dette er med andre ord hverken for å syte eller sutre. Det er bare for å rette oppmerksomheten mot konsekvensene av å forsøke å leve normalt, selv om man er uten jobb. For det er faktisk viktig for meg. Det er viktig for meg å ikke bli en sofapotet. Det er viktig at ikke identiteten min blir redusert til "arbeidsledig". Det er viktig å kunne delta på familiebegivenheter på lik linje med alle andre. Nettopp fordi at den dagen jeg bare er arbeidsledig, da har jeg tapt. Da har jeg gitt opp, og mista meg selv. Og siden meg selv er den eneste jeg kan stole på at skal få meg ut i jobb igjen, kan jeg ikke ta sjansen på å miste meg.

Så hva blir konsekvensene da, av å trosse systemet, og kreve din rett til et vanlig liv?

En måned etter at møtet ble avholdt, fikk jeg varsel om at de ville stanse dagpengene mine i fire uker. Jeg hadde ti dager på meg til å komme med en forklaring, før de skulle fatte vedtak i saken. Ettersom jeg allerede hadde forklart meg, kunne jeg bare gjenta at jeg visste fraværet var ugyldig, men at jeg håpte de ville utvise skjønn. Jeg understreket at økonomiske sanksjoner ville få svært store konsekvenser for meg og ungene, og ba derfor om rask saksbehandling. Det gikk seks uker. I mellomtiden hadde jeg fått plass på et jobbsøkerkurs i regi av Nav, og siden saken ikke ble nevnt, trodde jeg de hadde ombestemt seg. Jeg tok feil.

Tre måneder etter at dette møtet på halvannen time, får jeg beskjed om at dagpengene mine stanses. I fire uker. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se logikken. Hvordan kan man straffes i fire uker, for ikke å ha deltatt på noe som varte en drøy time?

Ord kan ikke beskrive følelsen da jeg leste det brevet. Ingen penger? I fire uker? Men hvordan....? Ja, for etter 7 måneder med dagpenger, har jeg ikke akkurat lagt til side noe. Tvert i mot har jeg pådratt meg en ganske pen gjeld. Reparasjon av bil, tannlegebesøk, burdagsselskap for en nybakt åtteåring, julegaver. Alt dette koster penger jeg ikke har. For når jeg har betalt husleia, strøm, forsikring, billån, telefon og SFO, da er det igjen 1500,- De skal rekke til mat, bensin, klær til ungene, lege, medisiner...ja, stort sett det meste. Det gjør de ikke. Men i følge statens satser skal jeg kunne leve på den summen jeg får utbetalt i måneden. Det skal ikke være nødvendig å belage seg på hjelp fra venner og familie, for jeg får det jeg trenger, sier staten. Så da er nok grunnen til at jeg har et forbrukslån med blodrente, rett og slett at jeg sløser.

Så nå får jeg gleden av å debutere som sosialklient. Jeg nekter å skamme meg. De som mener jeg snylter på skattepengene deres har allerede ment dette i flere måneder. De bryr seg neppe om hvilken pott jeg snylter fra. Nå venter jeg på at saksbehandleren min skal ringe meg tilbake.Hun skal fortelle meg hvordan man går fram for å søke økonomisk bistand. Jeg er helt kvalm. Ironisk nok har Nav utbetalt noen feriepenger fra en periode i fjor da jeg var sykemeldt. De pengene skulle brukes i sommer. Når ungene er hjemme med meg i tre uker, og vi ikke har råd til noen voldsom ferietur, da skulle de brukes. Vi skulle besøke venner i Kristiansand, og tatt en tur i Dyreparken. Ungene skulle få noen nye sommerklær, og vi skulle ha litt god grillmat. Og is. Penger til is. Hver dag, faktisk. Men sånn blir det ikke. For hvis man skal søke om sosialhjelp, kan man ikke ha penger i det hele tatt. Så feriepengene må brukes på regninger, sånn at jeg blir helt og fullstendig blakk. Når du allerede ligger nede, er det fascinerende at det finnes systemer som gjør deg enda flatere.

Hvis jeg tar ut de få kronene, og sier til Nav at jeg har betalt spillegjeld, hva da? Er det sånn man må navigere seg gjennom dette systenet? Med løgn og fri fantasi? For i det hele tatt å kunne komme noen vei? Hadde jeg løyet i utgangspunktet, og skaffet en sykemelding for dette mye omtalte møtet, så ville jeg ikke vært i denne situasjonen i det hele tatt. Da ville jeg blitt innkalt til et nytt møte noen uker senere. Jeg ville fått beholde feriepengene mine. Og nattesøvnen. Og verdigheten.

Er det virkelig sånn at ærlighet varer lengst? Kanskje bare ikke hos Nav..

Et lite tillegg: Saksbehandleren min har 48 timers frist til å kontakte meg, nå har det gått 51 timer. Tror vi det får økonomiske konsekvenser for henne å ikke følge reglene? Det er jo Nav sine regler, må vite, og de er til for å følges. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt. Og bittelitt lei meg. For dette er faktisk ganske urettferdig.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg elsker tittelen, synes du skriver knakende godt og har mest lyst til å denge noen i NAV med en frossen torsk...

DrBabe

Ragnhild Wetterhus sa...

Flott skrevet - og skjønner godt din frustrasjon! Ikke lett å kjempe mot overmakta. Fortsett å skrive - du setter fingeren på noe vesentlig her. Og husk: Det er bare i motgang det går oppover. Om du har det tøft nå, vil du helt sikkert komme styrket ut av situasjonen på sikt. Lykke til!

Hanne Kine sa...

syns du skriver utrolig bra!!Jeg sliter selv med nav for øyeblikket, men ang noe helt annet enn deg riktig nok men det er mye penger det er snakk om så jeg vurderer å snakke med advokat ang min sak. I allefall snakke med og slik at advokaten kan hjelpe meg å finne mine rettigheter!! og finne ut om det er gode grunner for å ta saken videre eller ikke!! Ønsker deg masse lykke til og håper det ordner seg!!