onsdag 9. mai 2012

....det blir til slutt et bilde.



Et helt spesielt puslespill har i lang lang tid hatt en veldig sentral rolle i livet mitt. I måneder og år har jeg jobbet for å få alt på plass. Masse energi har gått med på å prøve nye løsninger, andre alternativer, for å kunne få se det komplette bildet til slutt.

 I noen perioder har jeg puslet hver eneste dag, prøvd meg fram, sett framgang, og kjørt meg litt fast. Jeg har puslet og puslet. Andre perioder har puslespillet fått ligge mer i fred. Jeg har vært oppgitt og lei, og overhodet ikke hatt lyst og inspirasjon til å komme noe videre. Felles for disse ulike fasene, er at puslespillet allikevel har ligget i bakhodet på meg. Jeg har aldri hatt helt fri. Jeg har undra meg over vanskelige brikker, og jeg har lurt på om problemet har vært selve puslespillet eller rett og slett meg. Kanskje jeg ikke var ment å skulle få gjort dette ferdig? Uansett hvor jeg har vært, har tankene standig vendt tilbake til puslespillet. En altoppslukende prosess. Altoppslukende og energikrevende.

Mange har fortalt meg at jeg må gi opp. At det ikke var verdt det, og at energien må brukes på andre ting. Jeg har sett og forstått argumentene. Jeg har selvsagt satt pris på omtanken, og i perioder har jeg også forsøkt å glemme. Men puslespillet lå jo der. Uferdig. Det var umulig å gi slipp. Jeg husker hvor lykkelig jeg var en periode der jeg stadig fikk plassert nye brikker på riktig plass. Hvor godt det var å se at motivet endelig tok skikkelig form. For en glede og tilfredsstillelse det var! Jeg nøt virkelig prosessen, og var så inderlig glad for at jeg en gang hadde hatt mot til å begynne. Så viste det seg at mye allikevel ikke lå på rett plass, at mye måtte plukkes fra hverandre igjen. Inspirasjonen, gleden og tilfredsstillelsen forsvant. Men jeg ga meg ikke. Jeg nektet å tro at jeg aldri skulle få se det ferdige bildet. Helt uten feil og mangler. Helt uten hull.

 Nå er puslespillet ferdig. Den siste brikken har endelig falt på plass.
Og vet dere hva? Jeg kan ikke fordra motivet. Hvordan kan jeg ha unngått å se dette tidligere? Etter å ha lagt 9999 brikker over en periode på mange mange måneder, så er det den ene lille brikken som ødelegger alt.

 Faens lille bedritne puslespillbrikke! Jeg hadde aldri trodd at en så liten og egentlig helt ubetydelig detalj, kunne spille en så stor rolle i livet mitt. Sint og skuffa ser jeg ingen annen løsning enn å pakke puslespillet ned i esken igjen. Jeg kaster det ikke, men jeg vet at jeg aldri kommer til å pusle det igjen. Tårene triller mens det plukkes fra hverandre, men jeg vet at det må gjøres. Det er ikke lenger mulig å håpe eller tro noe som helst. Jeg har sett hele bildet. Og den siste lille brikka var så vond å se på at jeg ikke lenger orker forholde meg til alle de brikkene som er rundt den.

Det er så uendelig tomt der det puslespillet pleide å ligge. Jeg tvinner tommeltotter, og fyller tankene med noe annet, men tomt er det allikevel. Jeg visste jo at det en dag måtte pakkes bort. At jeg en dag måtte finne et nytt. Og sånn sett er jeg litt letta for at det nå er gjort. Men først og fremst er jeg skuffa. For små håp lager også lyd når de knuses.

Det sies at liten tue kan velte stort lass. Det er helt riktig. Særlig når lasset vakler litt i utgangspunktet.


3 kommentarer:

Anonym sa...

Endelig skriver du igjen! Men eg blir jo så nysgjerrig på ka det er du EGENTLIG skriver om, at eg går nesten ut av mitt gode skinn..... Du skriver fantasrisk bra, og burde fått betalt for det!! Klem fra ville vesten <3

sofen sa...

Og jeg kan bare helt og holdent signere forrige kommentator her, bortsett fra ville vesten ;)

Beathe sa...

Noen fordeler har det å gå på Navkurs.Plutselig løsnet skrivesperra, gitt. Sånn er det når man går over i overlevelsesmodus..;)