søndag 10. oktober 2010

Lille speil på veggen der

Det er gjerne en hårfin balanse mellom å dyrke en sorg, og å pleie den. Mange sliter med å finne den balansen, mens andre klarer å trippe på streken uten å falle. Samtidig er det en hårfin balanse mellom det å skulle stå opp for seg selv, og sine valg, og det å ikke skulle såre andre. Før du leser videre, er det viktig at du vet at jeg har stor respekt for mennesker. Også de som mener det som ble gjort var utilgivelig.


To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.

Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?

-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.

Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?

- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.

Skal vi ta det fra begynnelsen?

- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.

Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?

- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.

Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?

- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.

Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..

- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.

Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?

_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.

Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?

- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.

5 kommentarer:

Lise Marit sa...

Tenn lyset ditt, du! Lysstrålene, og varmen fra det, treffer videre ut enn du vil tro!

Det er noen uker igjen til advent, men et lite adventsvers falt ned i hodet mitt nå:

Tenn lys ! Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Anonym sa...

Blir så glad hver gang jeg ser du har ett nytt innlegg. Du skriver fantastisk og misunner din evne til å sette ord på dine følelser.

Du er sterk, selvom det kanskje ikke alltid føles slik. Jeg som ikke engang kjenner deg og titter innom her av nysgjerrighet og misunnelse kan se og si det på det du skriver. Du har så mye verdifullt i deg.

Janne sa...

Denne skulle vært fast høytlesning på mandagsmøtene på den og alle andre poster rundt i landet der de til daglig driver med slikt. De trenger denne typen påminnelse i arbeidet sitt. De trenger å se MENNESKET de arbeider med, ikke bare pasienten.

Jeg er helt sikker på at det lyset du tenner hver 10. oktober blir sett av alle de små sjelene som aldri ble født.

Beathe sa...

Tusen takk!

Emmy sa...

Åh herlighet...så vakkert! Man kan føle man er tilstede i det du skriver...

Er så glad for at jeg kjenner deg, og for at du er en så stor del av livet mitt!! Du er HELT unik <3

Selvfølgelig skal vi fortsette å tenne lys...for alltid!