Kjært barn har mange navn

I min verden har vel strengt tatt alle mange navn. Eller, som et minimum, et annet enn det de fikk av sitt opphav i sin tid. Men joda, det kan nok stemme at de jeg er mest glad i, har aller flest. Det blir bare sånn. Jeg lirer av meg et eller annet, og så henger det seg fast. Det kan være en variant av det faktiske navnet, eller noe som ikke har noen åpenbar forklaring i det hele tatt. Og bare for å ha sagt det; jeg har enda til gode å treffe Mr. Big, så de av dere som allerede nå håper på en avsløring der - den kommer ikke.

Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.

Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.

Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!

Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.

Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.

Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.

Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.

Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.

Hvem sa jeg var gal?