En kvinnes skjønnhet..

"En kvinnes skjønnhet måles ikke i hennes hårfarge, ikke i hennes klessdrakt, ikke i hennes ytre. Skal du lære deg om en kvinnes skjønnhet, så se på hennes øyne. Der hvor kjærligheten bor."

Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.

De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?

Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.

Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.

Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.

Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.

Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.