Det handler om håp

Ja, gjør det ikke gjerne det da, dere? Handler om håp? Jeg tror det. Selv er jeg en person som bobler over av følelser. Alltid. Er jeg glad, roper jeg det ut i alle retninger. Er jeg sint, bitcher jeg til alt som rører seg. Og triste Bea er ikke av typen som lider i stillhet. Men dette handler om håp. Eller mangelen på håp. Håpløshet, kanskje? La meg tegne et bilde for dere:

I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.

Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.

Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.

Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.

Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?

Det innerste rommet

Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.

De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.

Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.

Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.

Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.

Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.

Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.