fredag 28. desember 2007

Øyeblikket som var deg

Livet består av øyeblikk. Uendelig mange øyeblikk. Selv er jeg lite flink til å verdsette dem. Jeg har lett for å vente på neste øyeblikk, i stedet for å nyte det som er akkurat nå. Så mens jeg sitter her, i en stue jeg selv mener er riktig koselig, så tenker jeg litt over at akkurat dette øyeblikket slett ikke er så verst.

Egentlig har jeg tenkt mye på øyeblikk i dag. Våre øyeblikk. Jeg har kjørt en strekning som bragte fram en masse øyeblikk jeg ikke visste at hadde festet seg. Ungene og jeg ramlet inn på en bensinstasjon i dag. De hoiet om sjokomelk, og maste om pølse. Jeg hørte dem egentlig ikke, for jeg gjenopplevde et øyeblikk. For vi stoppet der. Kjøpte drikke og sjokolade. På vei til vår første helg sammen. Jeg hadde glemt det. Man husker jo ikke sånt. Men så kom det tilbake, med så voldsom styrke. Forventningene, følelsene, latteren og den ufattelige stemningen.

Jeg glemte helt å svinge inn til pappa, fordi jeg kom på enda et øyeblikk. Akkurat det øyeblikket da det må ha gått opp for deg hvor utrolig dårlig jeg er til å kjøre bil. Det skjedde omtrent der hvor han bor. Og når jeg først var i gang, så dukket det ene øyeblikket etter det andre opp. Følelsen jeg hadde første gang jeg tok til høyre i den rundkjøringa. For å hente deg. Med bilen full av alkohol og gummistøvler, og hodet fullt av følelser.

Jeg vet så lite. Jeg vet så inderlig lite om hva som kommer. Kanskje er det derfor det er litt godt å kjenne på disse øyeblikkene? Litt godt, og litt vondt, men uansett ikke feil.. På vei hjem gjorde jeg det. Jeg tenkte og tenkte. På det øyeblikket jeg nok aldri glemmer. Øyeblikket da du først tok meg i hånda. Uten å ane hvor det endte, lot jeg meg rive med. Det er en god egenskap. Både å la seg rive med, men også egenskapen til å få andre til å la seg rive med.

Små små øyeblikk, som allikevel setter dype spor. Det er viktig å huske. Tillate seg å kjenne på, og nyte. For selv om jeg kanskje ikke savner deg, så kommer jeg alltid til å savne allikevel. Øyeblikket. Øyeblikket som var deg.

5 kommentarer:

sofen sa...

Vakkert, Beathe! Rett og slett.
Takk!

maY sa...

sukk.. du er god du. Og ganske klok. Du er nok visere enn du gir deg selv kreditt for. Og uendelig mye flinkere til å sette pris på øyeblikk enndet jeg er. Og det sier kanskje ikke så mye... eller kanskje det gjør det? snufs... du ER god å ha

Unknown sa...

dette var vakre ord, Beathe - og tankevekkende. Jeg tar med meg en del fra dette inn i hverdagen min. Takk for påminnelsen og at du har satt så fine ord på det.

Anonym sa...

Får litt frysninger av å lese om øyeblikket.....

Har skrevet noe ala om det jeg også. Øyeblikket, deg... huffamegrundt!

Gratulerer med blogg! Så bra!

Og jeg elsker bildet du har i bloggprofilen ;)

Det er DEG det liksom!

Gleder meg til å lese mere. Du skriver uhorvelig godt.

Sorgen gir lettere ord..eller hur?

Morgentrollet sa...

Det er så rart, hvordan nettopp det øyeblikket blir magisk, når to hender møter hverandre for første gang...