Livet - et tivoli?

Det er en besnærende tanke, er det. At livet er som et tivoli. Akkurat nå befinner jeg meg ved loddbøtta. Jeg stikker stadig hånda nedi for å lete etter vinnerloddet. Jeg stikker meg på et skarpt hjørne oftere enn jeg vinner, for å si det sånn.

Men det var karuseller jeg egentlig skulle snakke om i kveld. Hva får oss til å velge den karusellen vi gjør? Er det den høye musikken? Farten? Fordi det er den første vi ser? Størrelsen? Jeg kjørte samme karusellen i ti år. Den var trygg, nøytral i fargen, og gikk sånn passelig fort. Eller kanskje litt sakte. I alle fall føltes det litt sakte, etterhvert som årene gikk. Fordelen er jo at man ikke faller av. Ulempen er at det må bli kjedelig. Man kan selvsagt gjerne ta ansvar selv, og gjøre det morsommere, men hvor lenge er det gøy å hyle "wheeeeeeee" mens karusellen snurrer sakte og trygt rundt sin egen akse?

Så etter ti år, er det kanskje ikke så rart at man begynner å kikke litt på de andre karusellene. Man har loopen, berg- og dalbanen, og en rosa sak som egentlig ser ut som en mashmellow. De fleste av karusellene har krav. Ja, man kan ikke bare hive seg på, sånn helt uten videre. Høyde, bredde, sans for humor. Her skal alt tas i betraktning før man eventuelt får prøve en liten runde.

Jeg fikk klarsignal, og kastet meg på en av de skikkelig raske. Den spilte høyest musikk, snurret fortest, og gav meg mest sommerfugler i magen av dem alle. Det var fantastisk! Rundt og rundt, full fart, og ikke hold deg fast! Den trygge og trege karusellen fikk årskortet sitt i retur, og jeg satset alt på èn billett. Det ble en fantastisk sommer på tivoli! Ulempen med disse karusellene, er at man før eller siden blir kvalm. Eller faller av. Jeg fikk gleden av å oppleve en kombinasjon. Jeg kastet opp omtrent samtidig som jeg traff bakken med et smell.

Damn, that hurts! Der lå jeg. Som en fisk på land. Ja, for jeg hadde da aldri vært på tivoli uten å kjøre karusell. Hva nå da? Skulle jeg ta egne valg? Finne veien selv? Alene? Ja, det var visst forventet av meg. De ansatte på tivoliet, de kunne gjerne peke meg i en retning, men de kunne ikke avgjøre om det var veien å gå. Det kunne bare jeg. Aldri har et tivoli sett større ut, enn mitt tivoli gjorde akkurat da.

Så nå har jeg altså kommet fram til loddbøtta. På veien har jeg tilbrakt en del tid i spøkelseshuset. Så var jeg en god stund i speilhuset. Men jeg fant veien ut, kjøpte meg sukkerspinn, og nå tar jeg lodd.

Men vet dere hva? Hvor vondt det enn gjorde, jeg ville aldri vært uten den sommeren på den raskeste karusellen av dem alle. Aldri.