Lukta av syriner..

I dag kjente jeg for første gang denne sesongen lukta av syrinene. Sånn på ordentlig. Dere vet, når lukta går helt opp i hodet. helt ned i magen. Og ikke minst langt langt inn i hjertet. Jeg elsker lukta av syriner. Det har virkelig vært noe jeg har savna de siste to ukene, det å kunne nyte den. Jeg går forbi et syrinhav hver eneste dag. Jeg stopper og lukter hver eneste dag. Og i dag, endelig, i dag kunne jeg nyte.

Så hva er annerledes i dag da? Jo, det skal jeg så mer enn gjerne fortelle dere. I dag har jeg fått en påminnelse om hvor fantastisk mange fine folk jeg har i livet mitt. Jeg har fått en påminnelse om at jeg aldri er alene, og at det finnes folk som rett og slett nekter å la meg gi opp. Jeg har fått mange sånne påminnelser i det siste, men akkurat i dag snakker jeg om en flokk jenter som har kronerulla seg fram til nesten hele husleia mi. Og da den klumpen slapp taket, DA kunne jeg nyte.

Det løser ikke alt, men det løser noe. Og viktigst av alt, det gir meg trua tilbake. Det fjerner nok dritt fra skuldra mine til at jeg kan ta tilbake det fokuset jeg ønsker å ha. Jobben er ikke gjort, den må jeg gjøre selv. Kampen er ikke over, den må jeg kjempe selv. Men den skjønneste gjengen jeg vet om har gitt meg en påminnelse om at jeg er verdt å kjempe for. Ja, for når DE kjemper for meg, skulle det bare mangle om jeg ikke gjorde det selv også.

Jeg er så takknemlig for alt det gode jeg har rundt meg. Folk som bidrar der de kan, helt uoppfordret. Helt uten å kreve noe tilbake. Gode ord, små gaver, skuldre å gråte på, ører å prate til. Og nå et gigantisk bidrag til husleia. Tenk på alle de som ikke har noe. Som ikke har noen! Jeg tenker i grunnen mye på dem, når jeg kaver rundt i mørket og maner fram takknemligheten.

En dag skal jeg gi noe tilbake til alle de som ikke har noe. En dag skal det være en viktig del av min arbeidsdag, det å løfte folk opp når de er helt nederst. Og da, kjære fine flokken min, da skal dere vite at jeg aldri hadde klart å nå det målet uten dere. Hver eneste en av dere spiller en så stor rolle i det som en dag skal bli noe veldig viktig og riktig.

Nå skal dere gå ut og lukte på syrinene. Kjenne på lukta! Jeg er så glad i dere. Tusen takk.

Nede på bunnen i det mørke Nav, del 2

46 timer etter fristen Nav selv har satt for å kontakte brukerne sine, ringte de meg. Det begynte bra. Ragnhild het hun, og spurte med mild og blid stemme hva hun kunne hjelpe meg med.

Så da begynte jeg, litt fomlende og forsiktig, å fortelle denne Ragnhild hva hun kunne hjelpe meg med. Jeg fortalte at jeg har vært arbeidsledig og mottaker av dagpenger noen måneder. At det er gjort et vedtak om midlertidig stans av dagpengene mine i fire uker, etter at jeg ikke møtte til et halvannen times infomøte i regi av Nav. Og at jeg ikke helt kan se hvordan jeg skal få betalt husleia mi denne måneden. "Hva gjør jeg nå da?" spurte jeg spakt.

Da ble Ragnhild alt annet enn mild og blid i stemmen. Jeg kjente at det hogg til i magen da hun sa: Det er noe som heter å frasi seg muligheten til å være selvhjulpen. Det har du gjort, og da har du ikke krav på sosialhjelp. Så kommenterte hun at husleia mi er veldig høy, og sa at hvis jeg ikke har penger til mat, kan jeg komme innom for en samtale over helgen.

Jeg har altså frasagt meg muligheten til å være selvhjulpen? Joda, forsåvidt har jeg jo det. Ved å ikke lyve på meg en sykemelding, og ved å fastholde retten til et normalt liv, har jeg satt meg selv i dette kaoset helt på egenhånd.

Men kjære kjære Nav.
Kan dere ikke prøve å se meg da? Meg! Mennesket! Bea!
For det er jo nettopp å være selvhjulpen jeg ønsker mer enn noe annet. Det er derfor jeg gjør alt jeg kan for å finne en jobb som kan få meg ut av denne situasjonen. Tror dere den prosessen er enkel? Den er ikke det, skjønner dere. Det krever enormt med både energi og fokus å være en aktiv jobbsøker. Ikke aktiv som i "sender inn meldekortet hver fjortende dag, og venter på penger", for det krever ingenting. Men aktiv som i "oppsøker bedrifter, bemanningsbyråer og kontakter". Aktiv som i "bruker tid og krefter på å finne ut hva og hvor jeg egentlig vil". Aktiv som i "deltar på seks ukers jobbsøkerkurs, fordi det kan hjelpe meg å finne en god retning." Og nå, vet dere, nå er jeg inne i en veldig god prosess. Jeg kjenner med hele meg at jeg er på rett vei. Entusiasmen er tilbake, gløden er tilbake, og jeg har SÅ lyst til å fortsette i det sporet jeg er i akkurat nå.

Utfordringen blir jo da å beholde denne gløden, samtidig som jeg kjemper for å holde hodet over vannet. For det er ikke noe bra for jobbsøkeprosesssen min at jeg må bruke så mye energi på bekymringer som overhodet ikke hadde trengt å være der. Det er ikke det, skjønner dere. Jeg blir så sliten, oppgitt og lei meg av å skulle forklare og forsvare alt mulig for dere, bare for å få paragrafer og stivbeinte regelverk i retur. Jeg kommer ikke til å sulte ihjel. Jeg kommer ikke til å miste hjemmet mitt. For jeg har ikke tenkt til å la det skje. Men jeg kommer til å gråte en hel del mer enn vanlig. Ungene mine kommer til å nok en gang ha en mor som ikke helt orker å være til stede. Fordi jeg bruker energien min feil. Enda så inderlig jeg jobber for å prioritere dem foran alt dette andre.

Jeg vil klare meg selv! Jeg vil ikke være en del av dette nedverdigende og mistenkeliggjørende systemet. Jeg vil være selvhjulpen. Og helt ærlig Nav, er det virkelig jeg som har frasagt meg denne muligheten? Eller er det dere som er i ferd med å ta den fra meg?

Du skal aldri se ned på noen, med mindre det er for å bøye deg ned og hjelpe dem opp. Tenk litt på det, Ragnhild. Tenk litt på det.

Nede på bunnen i det mørke Nav..

En iskald februardag skulle jeg vært på et informasjonsmøte hos Nav. Møtet varte i halvannen time, og informasjonen som ble gitt hadde jeg allerede fått. Da jeg fikk innkallelsen, en uke i forveien, hadde jeg planlagt og betalt for en tur til Helgelandskysten, der kusina mi skulle døpe yngstemann. Nav er veldig klare på at eneste gyldige fravær på sånne møter er jobb eller sykdom dokumentert av lege. De er minst like klare på at ugyldig fravær kan føre til midlertidig stans av dagpengene mine.

Så jeg visste hva jeg gjorde da jeg allikevel ikke deltok. Og jeg kan vel sånn sett bare takke meg selv. Dette er med andre ord hverken for å syte eller sutre. Det er bare for å rette oppmerksomheten mot konsekvensene av å forsøke å leve normalt, selv om man er uten jobb. For det er faktisk viktig for meg. Det er viktig for meg å ikke bli en sofapotet. Det er viktig at ikke identiteten min blir redusert til "arbeidsledig". Det er viktig å kunne delta på familiebegivenheter på lik linje med alle andre. Nettopp fordi at den dagen jeg bare er arbeidsledig, da har jeg tapt. Da har jeg gitt opp, og mista meg selv. Og siden meg selv er den eneste jeg kan stole på at skal få meg ut i jobb igjen, kan jeg ikke ta sjansen på å miste meg.

Så hva blir konsekvensene da, av å trosse systemet, og kreve din rett til et vanlig liv?

En måned etter at møtet ble avholdt, fikk jeg varsel om at de ville stanse dagpengene mine i fire uker. Jeg hadde ti dager på meg til å komme med en forklaring, før de skulle fatte vedtak i saken. Ettersom jeg allerede hadde forklart meg, kunne jeg bare gjenta at jeg visste fraværet var ugyldig, men at jeg håpte de ville utvise skjønn. Jeg understreket at økonomiske sanksjoner ville få svært store konsekvenser for meg og ungene, og ba derfor om rask saksbehandling. Det gikk seks uker. I mellomtiden hadde jeg fått plass på et jobbsøkerkurs i regi av Nav, og siden saken ikke ble nevnt, trodde jeg de hadde ombestemt seg. Jeg tok feil.

Tre måneder etter at dette møtet på halvannen time, får jeg beskjed om at dagpengene mine stanses. I fire uker. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se logikken. Hvordan kan man straffes i fire uker, for ikke å ha deltatt på noe som varte en drøy time?

Ord kan ikke beskrive følelsen da jeg leste det brevet. Ingen penger? I fire uker? Men hvordan....? Ja, for etter 7 måneder med dagpenger, har jeg ikke akkurat lagt til side noe. Tvert i mot har jeg pådratt meg en ganske pen gjeld. Reparasjon av bil, tannlegebesøk, burdagsselskap for en nybakt åtteåring, julegaver. Alt dette koster penger jeg ikke har. For når jeg har betalt husleia, strøm, forsikring, billån, telefon og SFO, da er det igjen 1500,- De skal rekke til mat, bensin, klær til ungene, lege, medisiner...ja, stort sett det meste. Det gjør de ikke. Men i følge statens satser skal jeg kunne leve på den summen jeg får utbetalt i måneden. Det skal ikke være nødvendig å belage seg på hjelp fra venner og familie, for jeg får det jeg trenger, sier staten. Så da er nok grunnen til at jeg har et forbrukslån med blodrente, rett og slett at jeg sløser.

Så nå får jeg gleden av å debutere som sosialklient. Jeg nekter å skamme meg. De som mener jeg snylter på skattepengene deres har allerede ment dette i flere måneder. De bryr seg neppe om hvilken pott jeg snylter fra. Nå venter jeg på at saksbehandleren min skal ringe meg tilbake.Hun skal fortelle meg hvordan man går fram for å søke økonomisk bistand. Jeg er helt kvalm. Ironisk nok har Nav utbetalt noen feriepenger fra en periode i fjor da jeg var sykemeldt. De pengene skulle brukes i sommer. Når ungene er hjemme med meg i tre uker, og vi ikke har råd til noen voldsom ferietur, da skulle de brukes. Vi skulle besøke venner i Kristiansand, og tatt en tur i Dyreparken. Ungene skulle få noen nye sommerklær, og vi skulle ha litt god grillmat. Og is. Penger til is. Hver dag, faktisk. Men sånn blir det ikke. For hvis man skal søke om sosialhjelp, kan man ikke ha penger i det hele tatt. Så feriepengene må brukes på regninger, sånn at jeg blir helt og fullstendig blakk. Når du allerede ligger nede, er det fascinerende at det finnes systemer som gjør deg enda flatere.

Hvis jeg tar ut de få kronene, og sier til Nav at jeg har betalt spillegjeld, hva da? Er det sånn man må navigere seg gjennom dette systenet? Med løgn og fri fantasi? For i det hele tatt å kunne komme noen vei? Hadde jeg løyet i utgangspunktet, og skaffet en sykemelding for dette mye omtalte møtet, så ville jeg ikke vært i denne situasjonen i det hele tatt. Da ville jeg blitt innkalt til et nytt møte noen uker senere. Jeg ville fått beholde feriepengene mine. Og nattesøvnen. Og verdigheten.

Er det virkelig sånn at ærlighet varer lengst? Kanskje bare ikke hos Nav..

Et lite tillegg: Saksbehandleren min har 48 timers frist til å kontakte meg, nå har det gått 51 timer. Tror vi det får økonomiske konsekvenser for henne å ikke følge reglene? Det er jo Nav sine regler, må vite, og de er til for å følges. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt. Og bittelitt lei meg. For dette er faktisk ganske urettferdig.

....det blir til slutt et bilde.

Et helt spesielt puslespill har i lang lang tid hatt en veldig sentral rolle i livet mitt. I måneder og år har jeg jobbet for å få alt på plass. Masse energi har gått med på å prøve nye løsninger, andre alternativer, for å kunne få se det komplette bildet til slutt.

 I noen perioder har jeg puslet hver eneste dag, prøvd meg fram, sett framgang, og kjørt meg litt fast. Jeg har puslet og puslet. Andre perioder har puslespillet fått ligge mer i fred. Jeg har vært oppgitt og lei, og overhodet ikke hatt lyst og inspirasjon til å komme noe videre. Felles for disse ulike fasene, er at puslespillet allikevel har ligget i bakhodet på meg. Jeg har aldri hatt helt fri. Jeg har undra meg over vanskelige brikker, og jeg har lurt på om problemet har vært selve puslespillet eller rett og slett meg. Kanskje jeg ikke var ment å skulle få gjort dette ferdig? Uansett hvor jeg har vært, har tankene standig vendt tilbake til puslespillet. En altoppslukende prosess. Altoppslukende og energikrevende.

Mange har fortalt meg at jeg må gi opp. At det ikke var verdt det, og at energien må brukes på andre ting. Jeg har sett og forstått argumentene. Jeg har selvsagt satt pris på omtanken, og i perioder har jeg også forsøkt å glemme. Men puslespillet lå jo der. Uferdig. Det var umulig å gi slipp. Jeg husker hvor lykkelig jeg var en periode der jeg stadig fikk plassert nye brikker på riktig plass. Hvor godt det var å se at motivet endelig tok skikkelig form. For en glede og tilfredsstillelse det var! Jeg nøt virkelig prosessen, og var så inderlig glad for at jeg en gang hadde hatt mot til å begynne. Så viste det seg at mye allikevel ikke lå på rett plass, at mye måtte plukkes fra hverandre igjen. Inspirasjonen, gleden og tilfredsstillelsen forsvant. Men jeg ga meg ikke. Jeg nektet å tro at jeg aldri skulle få se det ferdige bildet. Helt uten feil og mangler. Helt uten hull.

 Nå er puslespillet ferdig. Den siste brikken har endelig falt på plass.
Og vet dere hva? Jeg kan ikke fordra motivet. Hvordan kan jeg ha unngått å se dette tidligere? Etter å ha lagt 9999 brikker over en periode på mange mange måneder, så er det den ene lille brikken som ødelegger alt.

 Faens lille bedritne puslespillbrikke! Jeg hadde aldri trodd at en så liten og egentlig helt ubetydelig detalj, kunne spille en så stor rolle i livet mitt. Sint og skuffa ser jeg ingen annen løsning enn å pakke puslespillet ned i esken igjen. Jeg kaster det ikke, men jeg vet at jeg aldri kommer til å pusle det igjen. Tårene triller mens det plukkes fra hverandre, men jeg vet at det må gjøres. Det er ikke lenger mulig å håpe eller tro noe som helst. Jeg har sett hele bildet. Og den siste lille brikka var så vond å se på at jeg ikke lenger orker forholde meg til alle de brikkene som er rundt den.

Det er så uendelig tomt der det puslespillet pleide å ligge. Jeg tvinner tommeltotter, og fyller tankene med noe annet, men tomt er det allikevel. Jeg visste jo at det en dag måtte pakkes bort. At jeg en dag måtte finne et nytt. Og sånn sett er jeg litt letta for at det nå er gjort. Men først og fremst er jeg skuffa. For små håp lager også lyd når de knuses.

Det sies at liten tue kan velte stort lass. Det er helt riktig. Særlig når lasset vakler litt i utgangspunktet.

Feed me!

Litt usikker på hvor den overskriften kom fra, men jeg stod nå her og tenkte på blomster. Og så har vi jo den planta fra "Little shop of horrors" som er så sulten. Jeg føler meg litt som den av og til. Som en skrubbsulten plante som hveser "Feeeeeed me" til han som uheldigvis føler han må ta vare på den. Seymour, het han ikke det da?

Ting som ikke pleies, blir ødelagt. Det var vel egentlig tema her, tror jeg. For sånn er det. Se på bilen min, for eksempel. Aldri blitt pleiet av meg i alle fall, og nå er den straks tilkoblet respirator. Tror ikke engang det er håp om å kunne bruke den til organdonasjon. Triste saker. Men någet selvforskyldt, ettersom jeg altså aldri klarer å ta den gamle bilens behov på alvor.

Gamle vennskap har også tatt kvelden grunnet min manglende omsorg. En del var vel kanskje nødt til å dø, for man kan faktisk ikke dra med seg alle man møter videre her i livet. Men noen mennesker skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på. De hadde utvilsomt tilført livet mitt positive sider. Så kan vi tenke at da er det bare å starte på nytt. Oppsøke, finne igjen tonen, og pleie til det blomstrer. Men er det så enkelt? Er det så enkelt å endre seg? Endre meg? For jeg er ikke noe god på sånt, jeg. Uansett om det er bil, folk eller penger det er snakk om - sunne forhold har aldri vært min sterke side. Så da bør man kanskje konsentre seg om å ta vare på de man fortsatt har igjen, heller enn å riste liv i noe annet.

Hjemme hos meg er det ikke en eneste potteplante. De har jeg gitt opp for lengst. Jeg glemmer å vanne, eller jeg vanner for mye. Jeg gidder ikke knipe av, plukke bort, og røske opp. Så nei, ingen planter hos meg. Det funker fint, både for meg og dem. Derimot har jeg en menneskerelasjon som gir meg klare potteplanteassosiasjoner. Det føles som om akkurat denne planta er i ferd med å dø. Det vil jeg ikke. Og jeg tror egentlig ikke planta har lyst til å gi opp heller. Men det er så sykt vanskelig å vite hvordan jeg kan riste den grønne dvaske veksten til liv igjen. Planter må gjødsel regelmessig. Vannes jevnlig. Generelt stelles med da, for ikke å visne. I perioder kan jeg nok gi denne planta i overkant med vann. Jeg tror ikke den i utgangspunktet står i fare for å drukne, for jeg tror den trives i fuktig klima. Samtidig er det nå engang sånn, at planter som har begynt å tørke inn, de drukner mye lettere enn friske planter. Så hvordan vite når det er nok? Jeg kan helle et glass vann ned i potta, og se om den blomstrer igjen. Gjør den det, er jo saken grei. da får den et glass, sånn nå og da. Men hvis den ikke blomstrer, hva da? Skal jeg fortsette å helle på vann, og stole på at den vil blomstre før eller siden? Eller vil alt vannet gjør vondt verre, og sørge for at jeg aldri ser de fine fargene igjen? Kan hende den trenger en periode uten vann, og at jeg bare må slippe taket i frykten for at den skal tørke inn?

Det virker kanskje som mye styr dette, for er det ikke bare å se an da? Dør den, så dør den. Da hadde den kanskje ikke så mye mer i tilføre? Joda, selvsagt kan jeg slippe taket, men jeg vil jo helst at den blomstrer igjen da. Sånn av og til. Den er ganske fantastisk når den først gjør det, så det er verdt å legge ned litt arbeid her. Dessuten liker jeg å pusle med den, jeg gjør jo det. jeg synes det er koselig, rett og slett. Det handler litt om å finne balansen. Mellom trivsel og styr. Det er neimen ikke alltid like lett. Planter kan ikke love at de skal blomstre. Det avhenger av levevilkårene. Dermed må jeg være villig til å jobbe litt for dette, uten noen garanti for resultatet. Og det er jeg. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst om jeg jobbet i riktig retning. Kjipt å overøse en potteplante med vann, hvis alt den trenger er fjorten dagers tørke, og litt hønsemøkk.

Sånn sett liker jeg den planta i "Little shop of horror". Den brøler når den er sulten. Den spytter ut alt den ikke liker, og krever riktig mat. Blir sikkert fryktelig slitsomt i lengden det også, jeg ser den. Så man burde kanskje beklage til de man har utsatt for den slags opp gjennom.. Men jeg spiste ingen av dem!

Nei, sunne forhold er som sagt ikke helt min greie. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en kaktus? Men hvor er kosen i DET, liksom?

Ikke bare bare, Bambi

Bambi er på glattisen. Nok en gang. Fordi hun ikke har evnen til å holde seg unna. Det er et fint vann, med en smal gangvei rundt. Gangveien er bred nok, men føles litt kjedelig. Dermed er det langt mer spennende å gå over vannet, på isen. Nå har Bambi valset rundt på denne isen i et helt år. Kanskje på tide å komme seg over vannet?

Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.

Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?

Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.

Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.

Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.

Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.

Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.

Jeg gleder meg.

Lille speil på veggen der

Det er gjerne en hårfin balanse mellom å dyrke en sorg, og å pleie den. Mange sliter med å finne den balansen, mens andre klarer å trippe på streken uten å falle. Samtidig er det en hårfin balanse mellom det å skulle stå opp for seg selv, og sine valg, og det å ikke skulle såre andre. Før du leser videre, er det viktig at du vet at jeg har stor respekt for mennesker. Også de som mener det som ble gjort var utilgivelig.


To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.

Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?

-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.

Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?

- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.

Skal vi ta det fra begynnelsen?

- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.

Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?

- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.

Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?

- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.

Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..

- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.

Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?

_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.

Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?

- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.