Du er så underlig til stede i livet mitt. Enda jeg ikke kjenner deg. Eller har truffet deg. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å gjøre det. Allikevel er du under huden min.
Jeg ønsket å hate deg. Tro meg, jeg har prøvd. Det var ikke vondt ment, men du var en påminnelse om en av de verste opplevelsene jeg noensinne har gjennomgått. Det var enkelt å overføre hatet til deg. Det ga meg noe mer håndfast å hate. Ikke en opplevelse, men et konkret objekt. Så jeg hatet. Deg, de rundt deg, hele pakka.
Det varte ikke mer enn to dager, så gikk hatet over i sorg. Nok en gang var det den gamle opplevelsen jeg sørget over, ikke deg. Men du rev skorpene av såret mitt, og brakte enormt mye tristhet inn i livet mitt. Igjen. Smerten ble på en måte helt fersk da jeg skjønte at det ikke lenger var til å unngå. At du var uungåelig.
Man velger sin vei selv. Jeg kunne valgt å henge igjen i hatet og sorgen. Jeg kunne valgt å gjøre deg til symbolet på alt som er vanskelig i mitt liv. Det ville ikke vært hverken riktig eller rettferdig. Ikke mot deg. Ikke mot meg. Vi kunne aldri hatt det sånn.
Jeg kjenner fremdeles en viss sorg ved tanken på deg. Eller kanskje snarere et vemod. For jeg blir aldri en del av ditt liv. Til tross for at du har vært en viktig brikke i mitt. Du har vist meg veien til fred i sjelen. Jeg skulle så gjerne satt mine spor i ditt liv også. Om ikke annet vært et blaff av godhet en dag du virkelig trengte det. For du kommer til å trenger det.
Det er mange som elsker deg betingelsesløst. Jeg unner deg den kjærligheten av hele mitt hjerte. Uskyldsren. Helt uten krav eller forventninger. Nå skal du formes av kjærligheten rundt deg, og jeg er overbevist om at det må ende med godhet.
Kanskje våre stier en gang krysser hverandre. Kanskje jeg en gang kan få føle fysisk nærhet til deg. Kanskje jeg en gang kan se deg inn i øynene, og se at du forstår. At du var verdt alt, og enda litt.
Lykke til, lille venn.
søndag 15. november 2009
søndag 8. november 2009
En kvinnes skjønnhet..
"En kvinnes skjønnhet måles ikke i hennes hårfarge, ikke i hennes klessdrakt, ikke i hennes ytre. Skal du lære deg om en kvinnes skjønnhet, så se på hennes øyne. Der hvor kjærligheten bor."
Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.
De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?
Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.
Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.
Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.
Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.
Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.
Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.
De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?
Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.
Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.
Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.
Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.
Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.
lørdag 7. november 2009
En slags balanse
Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find
Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise
Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone
Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line
Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.
Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.
Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.
Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.
Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.
Men..
Ja, for dette var selvsagt ikke alt.
I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.
Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.
Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.
For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find
Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise
Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone
Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line
Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.
Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.
Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.
Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.
Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.
Men..
Ja, for dette var selvsagt ikke alt.
I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.
Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.
Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.
For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..
Abonner på:
Innlegg (Atom)