365

Tre hundre og sekstifem. Tre hundre og sekstifem dager. Ett år. Bare ett eneste år, av et langt liv. Samtidig en så stor del av livet, at det er vanskelig å fatte.

For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.

Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.

Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.

Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.

Ikke bare Bea i butikken

Bea har vært i butikken. Og det var ikke bare bare. Det var heller ikke bare Bea som var i butikken. La kaoset begynne.

Yngst har bursdag i morgen, og da må man handle inn stort. Så alt for sent en kveld tar jeg turen til den lokale Kiwibutikken. Jeg har liste. En sånn lang en. Jeg har ikke hatt en lang en på det jeg kan huske. På lista står det ting som fire kilo hvetemel. Det er mye mel det, for en som aldri baker. Det står også en kilo gulost, fire pakker gjær, og to pakker melis. Dette er jo nok til å sette en stakkar ut av spill. Jeg handler og handler. Aner ikke hvor halvparten er, for jeg baker jo aldri. Men jeg finner da fram til det meste, og etterhvert er handlevogna riktig så full.

Siste sjekk av lang liste før jeg skal gå til kassa. Jeg har glemt gjær. Parkerer vogn ved sjokoladen, og henter gjær. Så ser jeg at jeg har glemt mer, og durer avgårde. Nonstop, melkesjokoladehjerter.. Jeg leter etter O'boy. Finner det og er lykkelig. Nå skal jeg bare finne kassa. Hm. To pakker doruller? Det har da ikke jeg kjøpt. Men kjære deg, Bea! Dette er ikke din vogn!

FRIK! Man har ikke sosial angst for ingenting, altså. Og her står jeg med en annens fulle handlevogn. På Kiwi. Klokka kvart på elleve en torsdag.

Fremmeds handlevogn, som nå befinner seg langt fra der jeg stjal den, blir parkert. Så begynner jakten på min egen. Men jeg må jo ikke bli oppdaget! Ingen må se at jeg har gjort noe så teit. Så da fortsetter jeg heller å være teit. I ren panikk strener jeg bort og tar en pakke tørkeruller. Den har jeg trygt i armkroken, mens jeg slentrer tilfeldig gjennom butikken på desperat jakt etter min egen handlevogn. Der! Der er den. Jeg puster igjen. Og så ser jeg en eldre mann som spar opp Nonstop og sjokoladehjerter fra sin vogn. Jeg bestemmer meg raskt for ikke å stå bak ham i kø.

Tro hvor mye jeg puttet oppi feil vogn? Hjernen har jo tydeligvis koblet ut, så jeg hiver oppi det siste jeg husker å ha plukket med meg. Inkludert gjær.
Så går adoptivhandlevogna mi, og jeg kan endelig gå til kassa. Jeg legger varene på båndet. Herlighet, så mye gjær! Jeg må ha hentet gjær tre ganger. Og jeg sier selvsagt ingenting, for da skjønner jo dama i kassa at det var jeg som putta ting oppi vogna til den sure mannen. Nei, man får betale for sin gjær.

Så stopper båndet. Det som frakter varer til og fra kassadamen. Hun hisser seg opp, trykker vilt på knappene sine. Akkurat i samme øyeblikk går det opp for meg at jeg har vandret rundt på Kiwi med noen annens handlevogn. Jeg ler. Høyt og ukontrollert. Mer og mer, ler jeg. Damen tror selvsagt jeg ler av båndet. Jeg klarer ikke si noe, jeg bare hyler og ler. Tårene triller, folk glor, og jeg ler. Mens jeg betaler, mens jeg pakker ned varene, og mens jeg går ut i bilen.

Vi vet nå følgende: Jeg har alt for mye gjær. Og jeg kommer til å handle på Rimi noen uker.

Hyper på Statoil

Nei, dette er ikke historien om da Bea fant smågodthylla. Skjønt jeg ser det for meg. Dette er historien om da Bea plutselig møtte angsten igjen, etter å ha gått en lang periode uten denslags.

Når man går inn på en bensinstasjon, har man som regel en plan. I dette tilfelle var min plan å kjøpe drikke og mat. Jeg var i godt humør, og helt i vater. Så åpnet dørene seg. Jeg så inn på Statoil, og kjente at dette ikke kom til å gå. Allikevel stoppet jeg ikke. Og jeg snudde heller ikke. For da ville jo noen garantert legge merke til meg. Så jeg tok skrittet innenfor. Der kom det to stykker og stilte seg helt oppi meg, mens de spurte om jeg kunne svare på noen spørsmål. Jeg husker ikke hva jeg svarte.

Svetten spruter, jeg skjelver, jeg ser folk overalt. Hører stemmene deres som bråk i hodet. Latteren deres får meg til å ville klemme hendene mot ørene. Men jeg gjør det ikke. Noen kunne jo legge merke til meg. Jeg vimser. Rundt og rundt. Husker ikke hvem, hvorfor eller når. Så ser jeg kjøleskapet. Drikke! Kald drikke! Jeg får tak i en iste, og går mot kassa. Det er lange køer. Alt for lange. Jeg svetter mer og mer. Tenker at jeg ikke orker være der. Jeg vil ut! Men jeg klarer ikke gå ut. For da tror jo folk jeg er gal. Man går jo ikke bare fra isteen sin.

Inni hodet mitt raser tankene. Alle ser på meg. De snakker om meg. De ler av meg. Jeg har feil hår, for lite sminke, for trang bukse. Det er det de ser på. Jeg er sulten. Jeg må ha en pølse. Men da må jeg snakke. Jeg kan ikke snakke. Hvis jeg snakker blir de andre helt stille, og stemmen min vil høres over hele lokalet. Jeg kan ikke snakke. Ikke snakk!

De diskuterer hvilken vei de skal kjøre. At Morten kjører den gule bilen, og at de må handle mat på Elverum. Jeg er livredd. Jeg orker ikke høre på dem mer. De kveler meg med ordene sine. Han vil stå slalom, hun vil gå langrenn, begge er enige om at alkoholen er viktigst. Det er fortsatt ikke min tur. Jeg gråter snart. Jeg må ikke gråte, da ser de på meg. Ikke gråt!

Hodet er fullt av lyd. Jeg ser sorte flekker. Brystet blir strammere og strammere. Herlighet, jeg må ut! Ikke gå ut, da tror de du er gal. Bli i køen.

Min tur.

Idet jeg dytter meg vei mot døra, fosser tårene. Jeg klarer ikke mer. Ganske enkelt.

Så går døra opp. Jeg er ute. Nesten ikke folk, og stillheten er så god. Så utrolig god. Jeg kan puste igjen. Tørker tårene, drikker iste, og puster. Av med jakka, dra opp genseren litt. Pust rolig. Og gå mot bilen.

Etterpå tenker jeg klart. Jeg skjønner at de ikke ser på meg, snakker om meg, og ler av meg. Jeg skjønner at jeg burde gått ut. Men der og da. Mens det uler, og det blir mer og mer klamt. Mens flekkene danser foran øynene. Ja, da er det ikke en eneste rasjonell tanke i hodet mitt. Der og da har jeg angst.

Jeg kan ikke si jeg har savnet det.

En onsdag på landet

Jeg er syk. Skikkelig dårlig, skal jeg bare ha sagt. Og jeg kan liksom ikke få de hippe trendy sykdommene som andre folk skryter av. Neida. Bea har skarlagensfeber.

Det begynte en kveld, med vond hals og litt feber. Så fulgte en natt ut fra villeste helvete, med mye feber. Neste dag slett ikke bra, og dagen etter der skjønte jeg at jeg måtte til legen. Så vi entrer historien onsdag morgen.

Ungene er påkledd, og det er på tide å spurte til bilen. Det er slapsete føre, jeg er våt på beina lenge før bilen, men unngår å få et digert takras i hodet. Seksåring levert på skolen i tide, treåring vinker fornøyd når jeg forlater ham i barnehagen. Kjapp tur innom jobben, for å skaffe vikar, og så hjem. Det er halvannen time til legetimen, så jeg rekker en tekopp på sofaen. Trodde jeg. Omtrent 150 meter før innkjørselen, bestemmer lille blå legobil seg for å svinge brått til høyre. Fint det, hvis det hadde vært 150 meter senere, men enn så lenge går faktisk veien rett fram. Der stopper vi brått, litt sånn på tvers, med forhjula godt uti snøfonna. Andre folk ville ring NAF eller Viking, eller hva de nå enn heter alle sammen. Jeg gjør ikke det. Jeg forlater bilen, og på vei hjem sender jeg en sms til Annie. Den eneste i hele vide verden som vet like lite om biler som meg. Jeg takler visst ikke å innrømme at jeg ikke får til ting. Påstås det.

Te på sofaen, jeg venter på Annie. Når hun og gullbilen ankommer, tar vi med oss snøskuffa og skal grave fram lille blå. Det går ikke. Så da setter vi ut varseltrekanten og drar igjen. Igjen; andre ville kanskje ringt NAF. Ikke vi. Vi kjører meg til legen.

Legen konstanterer streptokokker, og jeg får resept. Annie henter meg, vi kommer oss på apoteket, og jeg fraktes hjem. Lille blå står fortsatt 150 meter borti veien. Det overser vi glatt. Jeg legger meg på sofaen, Annie drar på lidl for å huske hva hun skulle ha der.

Så blir jeg altså så vanvittig stiv i nakken, og får et merkelig utslett. Inne på Lukket avdeling er det folk med medisisk bakgrunn, så jeg hyler etter hjelp. De roper tilbake om hjernehinnebetennelse, og jeg må innrømme at jeg nærmer meg panikk. Det er ikke alltid like praktisk å bo alene. Noen ganger skulle man hatt folk som kunne observere. Jeg snakker med legekontordamen, får lov til å sove en halvtime, og får beroligende ord fra en av legene på Lukket avdeling. En liten dupp gjør underverker for nakken, så alle innser at jeg neppe skal dø denne onsdagen.

Så banker det på døra. Jeg bor langt ute på landet. Det skjer ikke ofte. Der står bonden jeg leier hos, og lurer på om han skal dra lille blå hjem med traktoren. Bilen ja, den hadde jeg glemt! Pent og pyntelig blir legobilen min trukket opp fra grøfta, og plassert trygt på plassen sin på tunet. Ja, så løste det seg helt fint. Ringe NAF du, liksom.

Nå som jeg har bilen vel hjemme igjen, og ikke lenger skal dø av hjernehinnebetennelse, er det bare å ligge på vent til ungene kommer hjem. Ja, de blir selvsagt hentet av Annie, som tar ansvar når andre svikter. Jeg sovner på sofaen, men våkner stadig av en merkelig lyd. Dupper av, og der var den igjen. Dette var jo fryktelig irriterende, men det er vel helst noe snø som seiler ned fra taket. Jeg dupper av, og våkner igjen. Det er meg. Det er jeg som lager lyden. Jeg har så hovne mandler at jeg snorker høyt nok til vekke meg selv. Man kan jo ikke annet enn å være glad man ikke deler soverom med folk, sånn på permanent basis. Den samme gleden kjente jeg forøvrig da jeg forrige natta var nitrist fordi sauen min var død. Ja, jeg blir litt fantasifull av feber, jeg gjør det.

Men i all verden, hva er dette? Mer utslett? Enda rødere? Og nuppete underarmer? Halsen og ørene også? Er jeg i ferd med å bli en hummer? Neida, jeg har fått Skarlagensfeber. En forbanna barnesykdom! "Mest vanlig blant barn mellom to og ti år". Jeg prøver å tenke positivt. Jeg har jo følt meg gammel en stund, og kanskje dette er et tegn på at jeg fortsatt er ung. Rødere og rødere blir jeg. Og mer og mer vond blir halsen min. Ja, for det er jo gjerne sånn med sykdommer som helst oppstår hos barn, at de blir ikke noe mildere når de kaster seg over voksne.

Så her sitter jeg. Heldigvis med en ny diger tekopp. Ja, for det er temmelig begrenset hva man får i seg, når halsen er trang nok til at man våkner av egen snork. Så jeg sitter her, med tekoppen, rød som en hummer. Og jeg gleder meg sånn. Jeg gleder meg sånn til utslett og feber og vond hals er borte. For da flasser hudflakene av. Under beina og inni henda.

Passer fint det, for jeg reiser til Gran Canaria om en uke.

Jeg tror det mangler en bit..

Ja, jeg sitter her med en følelse av at det mangler en bit.

Først trodde jeg det var du som hadde tatt en bit av hjertet mitt med deg da du dro. Jeg trodde du hadde kastet biten du fikk låne, og at den nå var tapt for alltid. Jeg trodde virkelig aldri såret du lagde skulle la seg reparere. Så viste det seg at jeg tok feil. Du hadde levert biten tilbake, og det var ikke lenger noen grunn til å gi deg skylden.

Så trodde jeg det var skatten jeg selv valgte å gi fra meg. At det var den som utgjorde den manglende biten. I sånne tilfeller har man ingen andre å skylde på enn seg selv. Så jeg tillot ikke meg selv noe som helst. Jeg unnet meg ikke å løfte hodet. Jeg gråt og gråt over den manglende biten, og sorgen ble ekstra tung fordi jeg hadde påført meg den selv. Men så var det ikke sånn heller. For skatten ble aldri en bit. Den vil for alltid være en skatt jeg har i hjertet mitt. Det hjertet du ikke stjal en bit av.

Med blikket vendt innover, tenkte jeg så at jeg selv var det som manglet. Jeg lette febrilsk etter fotfeste, og tenkte at jeg måtte ha mistet meg selv på ferden. Det ville jo ikke vært så forunderlig. Ingen kan være alt, og når man prøver allikevel, så er det fort gjort å miste en bit. Så en kveld, i sterkt måneskinn og skarp vinterluft, kjente jeg at jeg nok en gang var meg. Jeg vendte blikket utover, og dermed var det ikke lenger jeg som manglet.

Noen ganger har man kanskje flere biter enn man strengt tatt føler behov for? Av og til sitter man med en bestemt følelse av at akkurat den biten ikke passer inn. Eller at en bestemt bit man er veldig glad i, ikke helt finner plassen sin. Så da snur man den, og prøver igjen. Man flytter kanskje på noen av de mer etablerte bitene, for å se om man ikke kan få denne ene spesielle til å trives i akkurat ens eget bilde.

Jeg er trygg og glad. Jeg stoler på egne følelser og beslutninger. Jeg vet at jeg ikke lar meg knekke. Jeg har ikke lenger behov for å beskue egen navle i dagevis. Jeg vet hva jeg savner, og er takknemlig for det jeg har. Jeg prøver å ikke miste deg, mens jeg sakte lar deg gå. Jeg kan smile til månen fra sengekanten.

Og det er kanskje ikke med livet, som med andre puslespill, at man får alle bitene utdelt samtidig? Men akkurat nå sitter jeg altså her med en følelse av at det mangler en bit. Og godt er det, hvis ikke ville jo bildet vært komplett. Jeg tror sannelig den biten kan være verdt å lete etter.

Likestilling, my ass!

Det er faen ikke bare bare Bea, når man bare er Bea!

Jeg har aldri påstått at ikke menn er sterkere fysisk enn kvinner. Sånn i snitt. Jeg har heller aldri lagt skjul på at det er en del ting her i livet jeg, mer enn gjerne, overlater til en mann. Jeg snakker ikke om sex. Ikke akkurat nå. Skjønt, når vi først er inne på det.. Nei! Dette handler om en fredagskveld hvor jeg rett og slett kunne trengt en mann. Men altså ikke til sex. Ja, NÅ er det jo det jeg tenker på, men det var ikke derfor jeg skulle skrive her. Fokus Bea, fokus.

På planen for helgen: Rydde den lille stua, male den lille stua. Kjøpe inn maling til den lille stua, og kjøpe et vitrineskap til den samme lille stua. Montere vitrineskap skulle man også få gjort. Samt sitte barnevakt for egne barn fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. Henge opp gardiner i liten stue, og montere spottere i vitrineskapet. Nevnte jeg at jeg skulle kjøpt og hengt opp en rullgardin på soverommet?

Så kom snøen. Noe så inni helsikke som det snødde, faktisk. Jeg brukte uhorvelig lang tid på å grave meg vei til bilen. Da jeg omsider fant den bittelille blå legobilen min, under mengder av sykt tung snø, var jeg ganske enkelt gjennomvåt. Lille blå og jeg kom oss ut på veien, jeg sendte en varm takk til alle som faktisk tar seg bryet med å rydde vekk snø fra offentlig vei, og stoppet hos eksen for å hente en nøkkel. Der satt vi fast, lille blå og jeg. Eksen spadde, dytta, og banna. Jeg lo, for det er i grunnen ikke stort annet man kan gjøre. Iallfall ikke når man selv sitter varmt inni bilen, og ser eksen snø ned på utsiden.

Vi kom oss løs, og satte kursen mot malingssjappa. Den rakk vi bare akkurat, takket være et salig trafikkaos. I sånne butikker skulle man gjerne hatt med seg noen. Om ikke en mann, så iallfall en dame. Jeg føler meg virkelig så idiot. Ikke vet jeg hva ting heter, hvor mye jeg trenger, eller hvor bred rullen egentlig var. I kveld visste jeg at fargen het Sand. Den lett slentrende mannen bak disken, som ikke var så glad for å se et nedsnødd kvinnfolk fem på stengetid, kunne fortelle at det er 30 farger som heter Sand. Og så rulla han faen meg med øynene! Det gjør man ikke. Særlig ikke når jeg er klissvåt og stressa. Og det er fredag. Sulten var jeg også. Så han innrømmet fort at selv det er 30 som heter det, så er det jo egentlig bare den ene de bruker. Jeg fikk malingen min, betalte, og slurpeslafset meg ut i bilen igjen.

Neste stopp Ikea. Jeg skulle ha et vitrineskap. Det viste seg å veie 53 kilo, og være 2 meter langt. Omtrent det samme som lille blå legeobil, med andre ord. Skapet skal ut av lagerhylla, ned på tralla, trilles til kassa, betales for, trilles ut i slurpeslafset, og løftes inn i bilen. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til. men at folk lo, det er jeg helt sikker på. Så kjørte lille blå og jeg hjem igjen. Med vitrineskapet liggende over den stanga man girer med. Som om ikke turen er farlig nok, på glatt føre og med mine noe begrensede kjørekunnskaper.

Vel hjemme. Inn og spise. Så ut for å bære inn skap (haha!), og flytte bilen. Jeg rygger lille blå ut fra innkjørsel, for å kunne rygge inn til døra igjen. Der satt vi fast igjen. Og noe så veldig som det blåste, mens jeg fortvilet prøvde å grave fram hjulene. Bea graver, blå står bom fast. Gjenta til det kjedsommelige. Midt på tunet står lille blå legobil, uten å gjøre tegn til å ville røre seg. En ting er jo at en mann kunne dytta meg løs. Men i tillegg er det store muligheter for at han faktisk ville visst hva man gjør med sånt. Annet enn å grave. For det funka liksom ikke. Jeg henter til slutt varmt vann, og heller rundt alle fire hjulene. Vips, så er det sommerføre i tyve centimeter, og jeg får parkert lille blå ved garasjene. Jeg er i grunnen litt stolt av den ideen med det varme vannet. Jeg ser at det ville vært fryktelig flaut i morgen, om det ikke hadde fungert. For da måtte noen ha dytta meg løs, og jeg ville hatt merkelige isflekker ved hvert hjul. Jeg hadde selvsagt aldri innrømmet hvordan de oppstod. Jeg er faktisk rimelig sikker på at en god del uforklarlige ting i universet, egentlig er gjort av kvinner som ikke er villig til å innrømme sine feil.

Nå sitter jeg i stua og prøver å tine igjen. Det er temmelig midt på natta. Rullgardinen glemte jeg å kjøpe, malingen står i gangen, og det fordømte skapet ligger fortsatt i bilen. Som altså endelig står der den skal. Og det er et godt stykke fra døra mi, for å si det sånn. Og nå, det er jo nå jeg virkelig kunne trengt en mann. En som kunne si at "Kom nå, så legger vi oss. I morgen skal vi bære inn skapet, så kan jeg montere det mens du maler første strøket i den lille stua."

Så hadde han sannsynligvis sovna med ryggen til, og snorka som et lite helvete. Det er ikke helt feil å være bare Bea.

Lukket avdeling

Jeg henger litt rundt på et av disse nettstedene. Et sånt et der småbarnsmødrene samles, og lufter stort og smått mens ungene går for lut og kaldt vann. Mitt er lukket for publikum. Lukket avdeling, kan vi forsåvidt gjerne kalle det.

På lukket avdeling finner du overskrifter som: "Trenger gavehjelp", "Hva er det med menn og klær", "Kirkeboka og "Fisk i form". Småbarnsmødrenes uskyldige pludring der, altså. Men er det egentlig sånn? Hva skjuler seg bak disse relativt dølle overskriftene? Er egentlig småbarnsmødre mest opptatt av mat og klær? Nei, vi er ikke det, vet dere.

Egentlig er vi mest opptatt av å skravle, sånn generelt. Hvis vi i tillegg kan bitche litt om mannfolka våre, er vi lykkelige. Noen av oss sliter med masete menn i senga, andre sliter med mangel på menn i senga. For eksempel. Og det geniale med lukket avdeling er jo at det er som en evigvarende psykologtime. Ja, for her brettes alt ut. Her holdes intet tilbake. Her er all sjenanse kastet over bord. Det blir sånn, når man ikke kjenner hverandre og ikke ser trynet på hverandre. At de fleste av oss har møttes haugevis med ganger, og at flere av oss nå er oppriktig venner på ordentlig, det tar vi ikke hensyn til. Neida, vi fortsetter å utlevere. Det er genialt.

Vi vet for eksempel hvem som sliter med størrelse og teknikk. Vi vet hvem som var utro sist helg. Hvem som kommer til å gå fra mannen sin snart. Da jeg gikk fra min, var det ingen på lukket avdeling som falt av stolen, for å si det sånn. Når noen oppdager noe rart med en pupp, så blir puppen diskutert. Vi har sett bilder av hverandres pupper, både med og uten ammende barn påkoplet. Ja, for hvis man har en rar flekk, så viser man den vel fram? Man er jo på lukket avdeling. Vi snakker også en del om hvordan underlivet har endret seg etter fødsel. Det tror jeg faktisk ingen av oss har vist fram. Enda.

La meg komme med et utmerket eksempel på hva som utspiller seg på lukket avdeling. Her en dag nevnte ei at hun bruker mooncup (www.mooncup.com) når hun har mensen. Dette er altså en silikonkopp som plasseres der den hører hjemme, og samler opp blod. Så tømmes den da, relativt jevnlig, og skylles godt. Jeg grøsser ved tanken. Mange av oss grøss/grøssa/grussi ved den tanken, faktisk. Så kommer de fram i lyset, moonerne. Ja, for de er flere. Og de kan berette, og gjør det så gjerne, om hvordan man må klippe til stilken. At den kan brukes i vann, og at man kan sove uten truse. Ja, vi kan sågar lese at man må klemme den litt sammen for å løsne vakumet når man skal tømme den. Og det er vel akkurat her de fleste av oss grøsser. For den må jo tømmes. Allikevel er det stadig flere som bestiller denne fantastiske koppen. Selv om den altså må tømmes. Må vi tømme den i dusjen? Neida, den kan tømmes hvor som helst. Javel, men det er kanskje ikke så kult å skylle den i vasken på McDonalds. Siste kommentar var fra ei som har bestilt, og som nå gleder seg til å få mensen. Og midt i denne gjengen finnes det jammen ei som bruker tøybind. Ja, tøybind ja! Det er jo ikke rart folk holder til på lukket avdeling. En ivrig koppbruker kunne forresten fortelle at den faktisk er så behagelig at hun helt glemmer at hun har mensen. Så får vi bare håpe mannen hennes husker det. Eller i det minste kommer på det før hun gulper opp koppen, eller han knekker på seg noe skummelt i svampelegemet.

Og sånn går nu dagan. Der inne på lukka avdeling. Vi griner og ler. Trøster og skravler. Og bare i løpet av en helt vanlig kveld er antallet moonere økt med sikkert 400%. Jeg tillater meg selv å dåne.

All makt til småbarnsmødrene.

Ikke helt ferdig

Mitt hus er stort, hvitt og gammelt. Det er et hus som omgir seg med trygghet og sjel. Et hus som ønsker alle velkommen inn. Allerede når jeg går opp mot huset mitt, ser jeg at noe mangler. Vinduene er mørke, og de burde ha lyst. Men allikevel er det ikke lyset jeg savner, men vissheten om at du venter der inne. Lyset kan jeg tenne selv.

Ute snør det tett, og jeg blir stående og tenke. På hvordan du skulle satt spor i den snøen. På samme måte som du satt spor i meg. På hvordan jeg skulle sett på deg fra vinduet, mens du energisk fjernet den fra innkjørselen. På det iskalde kysset du skulle gitt meg da du kom inn igjen. Det er dèt jeg savner. Måke vekk snøen, det klarer jeg fint selv.

På trappa mi står et askebeger for besøkende. Det er fryktelig fullt, og burde vært tømt. Hver gang jeg passerer det, tenker jeg at neste gang skal jeg jammen ha med noe å tømme det oppi. Men det er jo ikke det fulle askebegeret som får det til å knyte seg litt i magen, men vissheten om at du ikke kommer til å fylle det igjen. Ta vare på askebegeret, det kan jeg klare selv.

I gangen min ligger det en sak som man skulle hengt jakka si på. Den passer ikke der jeg hadde tenkt til å henge den, og ligger der i påvente av en god idè. Jeg, og alle som kjenner meg, vet at dersom den gode ideen faktisk kommer en dag, så har jeg allikevel ikke mulighet til å henge den opp. Jeg er ikke veldig praktisk anlagt. Så er det da heller ikke noen hast. For din jakke kommer aldri til å henge der. Å henge opp min egen jakke, det klarer jeg fint.

På kjøkkenet mitt mangler det en skapdør. Skjønt, den mangler ikke, men den må monteres. Enn så lenge står den bare der. Du ville satt den på plass for lenge siden. Du ville ikke klart å se den stå der. Det ville tatt deg tre minutter, og så hadde du sett på meg med ertende blikk etterpå, som for å si "Så enkelt var det. For meg med litt peiling." Jeg kunne fint montert den, men det blir liksom ikke gjort. Og det blir ikke det samme å se sitt eget blikk i speilet når jeg er ferdig.

Innenfor stua har jeg et ubrukt rom som skal males. Når det er malt og ryddet, skal dørene få være åpne, og rommet skal få liv. Det er vondt å tenke på at det ikke er latteren din som skal fylle det. Kanskje er det derfor jeg aldri har malt det? Vil jeg savne deg mer da? Vil det være enda et rom som mangler deg? For å male et rom, det klarer jeg fint. Å fylle det med smilet ditt, det kan jeg ikke.

På soverrommet mitt mangler jeg en gardin. Det irriterer meg litt på late morgener, når lyset treffer meg i høyre tinning. Allikevel er det ikke gardinen jeg savner, det er å sove i armkroken din. Ingen gardin vil skape den stemningen du skapte. Ingen gardin vil gi meg den tryggheten du ga. Forhåpentligvis vil heller ingen gardin snorke like høyt..

Jeg elsker huset mitt. Jeg ville elsket deg mer.

Kvinnen i vinduet

Hver kveld ser jeg henne, kvinnen i vinduet. Hun sitter i stuen sin, og kikker ut i mørket. Hun er ikke gammel, men jeg tror hun ser eldre ut enn hun egentlig er. Hun er ikke utslitt, men hun ser utrolig sliten ut.

Kvinnens øyne er matte. Jeg tviler ikke på at de engang har lyst og gnistret, men nå er de matte og livløse. Huden hennes er gusten, kinnene er ikke lenger friske og røde. Munnen har et slitent drag over seg, og jeg har vondt for å forestille meg at den kan smile. Allikevel føler jeg meg sikker på at den engang har sluppet ut masse hjertelig latter. Men nå er den stille og lukket. Hun har et litt oppgitt ansiktsuttrykk. Ikke sint, ikke trist, bare matt og sliten.

Hun sitter alene, denne kvinnen, og jeg tar meg selv i å undres om hun savner noen. Kanskje er hun ikke ensom, selv om hun er alene? Men jeg tror hun savner noen allikevel. Tro om hun har en spesiell hun savner? En som engang fyllte øynene hennes med stjerner? En som lokket fram latteren i henne, og lot henne være glad og sorgløs? Kanskje hun hadde en som ga kinnene hennes farge, og stemmen håp? Og kanskje er det denne personen hun tenker på, når hun sitter og ser ut i mørket? Jeg tror ikke hun venter på noen. Jeg håper bare ikke hun har gitt opp. Man må aldri gi opp.

Kveld etter kveld ser jeg kvinnen i vinduet. Kveld etter kveld gir hun meg tanker jeg tar med meg inn i natten. Litt vanskelige og såre tanker, som ofte gjør at jeg feller noen tårer. Hun går inn på meg, kvinnen i vinduet. For hun har noe spesielt ved seg. Noe jeg tror hun ønsker å dele. Jeg undres om hun vet hvem hun ønsker å dele det med.

Så en vinternatt ser jeg henne igjen. Øynene hennes er ikke like slitne denne natten. Munnen hennes begir seg ut i et forsiktig smil. Jeg vet ikke hvem hun smiler til. Jeg vet ikke hvem hun tenker på, som gir øynene hennes liv igjen. Men jeg føler langt langt inne i hjertet, at hun virkelig fortjener å komme seg ut av tungsinnet en stund. For meg representerer hun ikke lenger sorg og savn, men styrke og mot. Tro om hun selv har hentet det fram, eller om noen har vist henne veien?

En kveld håper jeg å se henne, uten at hun ser meg. En kveld håper jeg hun har blikket vendt mot noe annet enn mørket utenfor. Kanskje jeg kan høre latteren hennes? Kanskje jeg kan få et glimt av den som gir henne sånn glede? Kanskje er den personen sterk nok til å la henne vise seg svak? Kanskje kan hun gi andre styrke, bare ved å være seg selv. Jeg tror hun er på vei, men det er nok et stykke å gå. Jeg velger å tro at hun nå har funnet sitt jeg, er trygg på det, og snart får andre ting å se på enn mørket og natten.

For kvinnen i vinduet er identisk med mitt eget speilbilde, og det orker ikke gråte mer.

True colors

And I'll see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful,
Like a rainbow

Det sies at du sitter på gjerdet. At du avventer. Gransker meg. Og at du leter etter det sanne jeg. Selvsagt gjør du det. Det gjør vi vel alle. Du vil ikke vise din sårbarhet, før du har visshet om at sjelen min er ekte. Selvsagt vil du ikke det. Det vil vel ingen.

Men av og til, kjære du. Av og til må man faktisk tørre å komme ned fra gjerdet. Eller iallfall si fra at man sitter der. For du vet hvem jeg er. Du vet hva jeg står for. Du vet hvor du har meg. Hvis du bare tør å trå i gresset mitt. Men da må du ned fra gjerdet. Du må ta av deg skoene, sokkene, og tørre å tråkke ned. Du må tillate deg selv å kjenne at det faktisk er behagelig å trå der.

Du kan ikke vente at jeg skal kle meg naken for deg, mens du beholder yttertøyet på. Du kan ikke vente at jeg skal blotte min sjel, når du ikke engang vil vise meg ditt smil. Du kan ikke vente å få den vissheten du søker, dersom du ikke våger å stille spørsmålene.

Det forvirrer deg at jeg ikke er den samme nå som jeg var da. Og du har helt rett. Jeg er ikke den samme. Nå står jeg støtt på to bein. Mine bein. Ikke dine. Nå er jeg i stand til å klare meg selv. Sånn at jeg kan være likestilt deg, og andre. Jeg er ikke lenger avhengig av dine ord for å føle meg verdifull. Men det betyr ikke at jeg ikke av og til skulle hatt deg å lene meg på. At jeg ikke av og til skulle hørt de ordene. Det betyr ikke at jeg ikke av og til er liten og redd. Jeg er meg. Hele meg. Sammensatt og kompleks. Jeg er sterk, men svak. Morsom, men alvorlig. Jeg er elsket og elskende. Jeg er akkurat det samme som før, men blandingsforholdet er endret. Jeg er meg. Hele meg. Alltid.

Du har satt meg på vent, sies det. Mens du selv sitter på gjerdet og gransker. Hvem gir deg retten til det? Hvem er du som kan overlate dette til meg? Gi meg ansvaret for å bevise at jeg er ren nok. Når du selv ikke vil gi noe av deg selv. Det var ikke jeg som gikk. Ikke da, ikke nå. Det var du. Det var du som valgte meg bort. Det var du som mente jeg ikke var bra nok. At vi ikke var bra nok. For deg.

Så hvorfor sitter du da der og gransker meg? Hvorfor er du da så redd for å være sår? For å vise meg den sårheten? Husker du ikke at jeg allerede har sett langt langt inn i deg? Og elsket det jeg fant der? Husker du ikke lykken som skinte fra øynene mine da du sa du var min? Tror du ikke den kom fra sjelen? Den sjelen du nå ikke vet om er ren nok.

All fornuft sier at jeg må la deg gå. At jeg må rive gjerdet du sitter på. Lukke døren, velge en ny vei, og ikke se meg tilbake.
Verden rundt meg forventer det samme. Men de har ikke sett deg. De har ikke kjent på varmen du gir. De har ikke sett dine "true colors".

Det har jeg. Husker du?

Singel og sexløs

Jeg er singel. For første gang på over 10 år. Det i seg selv er jo litt av en overgang. Akkurat nå har jeg en lang liste over prosjekter jeg aldri burde prøvd å gjøre selv, men som jeg nok må utføre allikevel. Med mindre noen faller pladask for meg i løpet av helgen, og kan lokkes til det hvite huset mitt for å utføre vaktmestertjenester. Det skal settes inn dobbeltvinduer, et rom skal males, det skal monteres ting fra Ikea og bilen min har fortsatt to av sommerdekkene sine på.. Ja, det er i det hele tatt en god del ting å ta seg til. Mannfolkjobber, ville jeg kalt det. Om jeg da ikke var litt mer oppegående, enn at jeg innrømmer at jeg ikke er god på sånt.

Men tilbake til overskriften. Ja, for du klikket neppe på den for å lese om min komplette inkompetanse hva bildekk angår. Jeg er altså singel. Ti år siden sist. I tillegg har jeg sannelig fått sexlyst! Ja, for dèt passet jo ypperlig. For første gang på ti år sovner jeg alene om kvelden, våkner alene om morgenen, og DA våkner altså den delen av meg som gjerne skulle hatt sex. Du snakker om ironisk. Så langt kan vi konkludere med at Gud er mann. Eventuelt innehaver av Kondomeriet.

Ja, for hva gjør single med sexlyst? Her er det ikke et alternativ å skrape med seg noen hjem fra byen. Sex med fremmede frister meg ganske enkelt ikke. Jeg er litt for lite glad i kroppen min til å elske tanken på å dele den med noen for første gang. Så da skal man klare seg selv da? Jeg har venninner med nattbordskuffen full. Og huhei hvor de skryter. Farge, fasthet og rotasjonshastighet. Du skal bare ikke tro at en dildo er en dildo, liksom. Neida, den til sitt bruk, og den til mitt bruk. Så løsningen burde altså være såre enkel. Man shopper seg en orgasme.

Men hvor er spenningen med det da? Hvor er gleden av å oppleve at den andre blir tent? Hvor er den myke huden, og de faste hendene? Jeg vil ha sex jeg, ikke orgasme. Ja, altså....for all del...men dere skjønner hva jeg mener. Får man kjøpt en dildo som i utgangspunktet er punktert? Og så må man behandle den pent for at den skal reise seg i all sin stolthet? Stønner den også? Sier den at den har lyst på meg?

En sånn en kan man selvsagt skaffe. Men da heter det fort mann på heltid. Det vil jeg jo heller ikke ha. Jeg vil ikke ha noen som maser. Noen som roter. Noen som blander seg inn. Stiller krav, og har forventninger. Jeg stortrives som singel jeg, men jeg sliter litt med kombinasjonen single og sexløs med sexlyst.

La oss håpe 2008 blir året de lager en festlig sak i gummi, som har flere menneskelige egenskaper, men som ikke protesterer på å bli lagt bort i perioder. Ja, for det må da for pokker være flere enn meg som er singel og sexløs?!

Abortregister

Jeg leser at alle kvinner som velger å ta abort, nå skal få opplysningene sine i et abortregister. Neimen, så hyggelig. Ja, for jeg antar dette registerert skal være til kvinnens eget beste? At det opprettes for bedre å kunne ivareta kvinnen i etterkant? Fantastisk tiltak. For det kan vel aldri være sånn at dette registeret skal gjøre hver enkelt kvinne om til et tall i statistikken? Det kan vel aldri være meningen at så mange vonde skjebner skal radbrekkes ned til tørre tall og harde "fakta"? Ja, jeg sier "fakta", for dette registeret har ingenting med fakta å gjøre. Det er noe forbanna tull.

Så dere vil registrere? Ja, værsågod. Dere registerer vel alt sammen da? Årsak, for eksempel. Hvorfor akkurat dette menneske har måttet ta dette valget? Dere spør hver eneste en av dem om de har blitt voldtatt. Om de fortsatt har partneren hos seg. Om de brukte prevensjon som allikevel ikke holdt?

Er det et eget skjema for de som ikke har et solid nettverk rundt seg? Kan de bli registrert som ensomme, slik at frivillige kan følge dem opp i ettertid? Vil man kunne krysse av for at man ikke klarer å snakke med noen om dette? At de man anser som sine beste venner, akkurat i dette tilfellet ikke strekker til?

Kvinnens følelser vil selvsagt bli kartlagt og registrert. Den totale angsten hun opplevde da hun satt med en positiv test i hånda. Helt alene, på et sted hun ikke kalte hjemme. Uten kontakt med han som engang sa han var glad i henne. Angsten, følelsen av å være helt alene, følelsen av å ikke ha et reelt valg. Alt dette vil selvsagt bli registrert.

Når disse kvinnene, i sitt første møte med sykehuset, bryter sammen i krampegråt på gangen, vil det være formildende? I registeret, som er så viktig å ha? Vil man få en kommentar i margen, som sier at hun viste følelser og dermed nok ikke er helt idiot allikevel? Og er det i noens interesse å registrere holdningen til de sykehusansatte i slike tilfeller?

Hvis dere virkelig vil registrere, så synes jeg dere skal ta dere bryet med å gjøre det skikkelig. Still spørsmål. De er så enkle. Hvordan, hvorfor, hva skal til.. Kan jeg foreslå et hjemmebesøk? Så kan dere jo sitte på sengekanten og "registrere" at det finnes de som ligger med hånda på magen og gråter "unnskyld" til sitt ufødte barn i åtte strake timer. Før hun knytter på seg skoene, og reiser avgårde for å bli statistikk.

Jeg sier ikke at alle som tar abort egentlig er en hverdagshelt. Jeg sier ikke at det ikke finnes de som bruker abort som prevensjonsmiddel. Jeg sier ikke at det ikke er grunner til at sykehuspersonalet er kalde og lite imøtekommende.

Jeg sier at alle som tar abort fortjener å bli møtt med respekt i utgangspunktet. Jeg sier at man ikke kan registrere, og tro at man kan kalle tallene for fakta. Jeg sier at for mange kvinner blir livet aldri det samme igjen. Noen kvinner sliter resten av livet med følelsen av å mangle et barn, uten egentlig å kunne sørge, og uten å ha en grav å gå til.

Jeg sier at jeg lar meg provosere når jeg leser at man skal opprette et register det bare er et tidspørsmål før noen hacker seg inn i og misbruker.

Jeg sier at jeg bryr meg.